Gotowa bibliografia na temat „EU-landene”

EU-landene bør blive bedre til at beskytte deres fælles interesser og fremme deres fælles værdier, og verden har brug for, at EU træder tydeligere og mere enigt frem og påtager sig et ansvar-

Norge og Sverige har håndtert den pågående koronapandemien svært forskjellig, hvor både håndteringsstrategier og konsekvenser har vært ulike. Det på tross av at landene kjennetegnes av kulturell likhet, tillit og at de er sosialdemokratiske velferdsstater. Norge gjennomførte tidlig en rekke inngripende nedstengingstiltak, mens Sverige i større grad valgte frivillige tiltak. Raskt viste det seg at Norge fikk «kontroll» på pandemien, mens Sverige fikk en eskalering med noen av de høyeste dødsfallstallene per innbygger i EU. Idenne ekstremcasestudien sammenligner vi den politisk-administrative kriseledelsen i landene i den første fasen av pandemien. Vi ser særlig på utøvelsen av kriseledelsesfunksjonene proaktiv situasjonsforståelse og samordning av respons, ulikhetene i effektivitet i håndteringen, og hvordan dette samspiller med ansvarsstrategi, kapasitet og legitimitet for å lykkes med kriseledelse.

Denne artikel analyserer beslutningsprocesserne i centraladministrationerne under varetagelsen af formandskaberne i den Europæiske Union (EU). Gennem et Most Different Systems Design sammenlignes det polske, danske og cypriotiske EU-formandskab i årene 2011-2012, som tilsammen udgjorde en såkaldt Trio. De tre lande adskiller sig politisk, administrativt og geografisk. På trods af disse forskelle og forskelle i politiske reaktionsmønstre kan der også spores betydelige ligheder landene imellem. De viser sig, når man inddrager hele formandskabsprocessen og embedsmændenes meget centrale rolle heri. Med et datagrundlag bestående af interviews med over 80 embedsmænd i alle tre medlemslande dækkende en periode på cirka tre år, påvises det i artiklen, at der er generaliserbar viden om EU-formandskabernes beslutningsprocesser.

Adskillige hundrede tusinde migranter og flygtninge nåede til EU i 2015. Når situationen i EU de seneste måneder har udviklet sig, som den har, skyldes det et simpelt forhold: At Schengenlandene har afskaffet de indre grænser til fordel for ydre grænser, som har været mere end porøse. Eksistensen (eller ikke) af grænser rundt om landene er pludselig igen blevet højpolitik. Det kan samtidig tolkes som en aktualisering af Carl Schmitts kritik af liberalismens dominans i moderne politik for så vidt, at man ikke anerkender ven/fjende-relationen som konstituerende for ethvert politisk system (Mouffe 1999).

Dereguleringen av det nordiske kraftmarkedet på midten av 1990-tallet er internasjonalt anerkjent som en suksesshistorie, og har bidratt til aktive spot- og derivatmarkeder. Markedene sørger for effektiv og transparent prisfastsettelse og mulighet for risikoavdekking i det nordiske kraftmarkedet, som i denne sammenheng også omfatter Tyskland, Storbritannia og Nederland. Derivatmarkedet, Nasdaq OMX, utfordres nå av nye EU-reguleringer for handel med finansielle derivater. Derivatmarkeder for gass og elektrisitet har hittil vært omfattet av særskilte reguleringer som har gitt ikke-finansielle aktører adgang til å bruke bankgarantier som sikkerhet for sin derivathandel. Denne adgangen kan imidlertid forsvinne fra mars 2016. Det vil gi betydelig økte kostnader for ikke-finansielle deltakere i markedet, og har skapt et stort engasjement blant kraftprodusenter og andre ikke-finansielle aktører, politikere og finanstilsynene i de nordiske landene. Reguleringsmyndighetene i EU står på sin side overfor en vanskelig avveining mellom å minimere motpartsrisiko og systemisk risiko forbundet med handel i derivater på børs, opp mot ulempene ved at handelen potensielt kan flyttes over til et ugjennomsiktig, bilateralt marked. Dagens praksis med bruk av bankgarantier som sikkerhet anses som mindre sikkert enn deponering av for eksempel kontopenger hos sentral motpart. Dagens praksis er imidlertid billigere for ikke-finansielle selskaper enn alternativene og kan derfor bidra til at disse aktørene går utenom børsmarkedene. Paradoksalt nok kan ønsket om strengere regulering av derivatmarkedet faktisk gi mer, ikke mindre, systemisk risiko.

Fordi Kina, sentral- og østeuropeiske land og andre framvoksende økonomier de siste tiårene i økende grad har tatt del i internasjonal handel, har det globale tilbudet av arbeidskraft økt kraftig. Arbeidskraften i disse landene er dermed blitt tilgjengelig for industrilandenes økonomier, dels ved arbeidsinnvandring, dels ved at bedrifter har flyttet produksjonen til de aktuelle landene, og dels gjennom kjøp av varer fra dem. Arbeidsinnvandringen til Norge har økt markert etter EU-utvidelsen i 2004, mens utflytting av produksjon og import fra lavkostland har pågått lenger. Globaliseringen har også påvirket det norske arbeidsmarkedet på en fjerde måte. Sterk vekst i Kina og andre framvoksende økonomier har etter årtusenskiftet økt etterspørselen etter olje og metaller, som utgjør en stor andel av norsk eksport. Vi har fått høyere priser for det vi produserer, samtidig som våre inntekter har rukket lenger fordi vi har kunnet kjøpe stadig billigere ferdigvarer fra lavkostland. Denne bytteforholdsgevinsten har gitt grunnlag for sterk vekst i norsk økonomi, særlig i oljerelatert virksomhet. Her ligger mye av forklaringen på at norske lønninger har økt vesentlig sterkere enn hos våre handelspartnere. Globaliseringen har ledet til mindre inntektsforskjeller mellom land, men økende inntektsforskjeller innad i mange land, fordi den økte tilgangen på arbeidskraft fra framvoksende økonomier først og fremst konkurrerer med arbeidskraft med lav eller ingen utdanning. At maskiner i økende grad kan erstatte manuelt arbeid, har også bidratt til å presse lønningene ned for lavt kvalifisert arbeidskraft. Økt import av varer, tjenester og arbeidskraft fra lavkostland har ført til at mange arbeidstakere i industrilandene har måttet finne nytt arbeid. Norge er unntaket hvor inntektsforskjellene ikke har økt i nevneverdig grad, samtidig som konsekvensene for sysselsettingen er blitt begrenset av den sterke oppgangen i oljeaktiviteten. Men hvor robust er dette når oljevirksomheten ikke lenger gir like sterke vekstimpulser inn i økonomien? Vi trenger ikke å gå lenger enn til vårt naboland Sverige for å finne en ganske annen utvikling med betydelig økte inntektsforskjeller. Denne artikkelen drøfter hvordan globaliseringen har påvirket det norske arbeidsmarkedet via de fire ovennevnte kanalene. Vi skal starte med bytteforholdet, og dernest ta de tre øvrige i tur og orden. Effektene på inntektsfordelingen er tema for et siste avsnitt, etterfulgt av en kort oppsummering.

Artiklen analyserer regionale uligheder i OECD-landene siden årtusindeskiftet. En udbredt opfattelse er, at ulige regional udvikling er en uafvendelig tendens drevet af urbanisering, globalisering og stordriftsfordele i de store byer. Data peger imidlertid på, at den opfattelse er problematisk. På basis af OECD’s regionale database undersøger vi udviklingen i den regionale ulighed i BNP, disponibel indkomst, ledighed og langtidsledighed fra 2000 til 2017. Enten er der ingen gennemsnitlig tendens til stigende regional ulighed (ledighed, langtidsledighed), eller også er den koncentreret til en særlig gruppe lande – de øst- og mellemeuropæiske lande, der blev medlem af EU efter Sovjetblokkens sammenbrud, samt Irland og UK. For de øvrige lande er der ingen fælles tendens: Nogle lande har oplevet stigende ulighed, andre det modsatte. At der ikke er en universel tendens til stigende regional ulighed, indikerer, at de underliggende strukturelle kræfter er mere komplekse – og nok også i højere grad lader sig påvirke politisk – end almindeligvis antaget.