Littérature scientifique sur le sujet « Institutt for fysikk »

Dating of human corpses and clothing found in bogsIt is well known that human remains, textiles and hides like all kinds of organic material, are subject in most cases to rapid decomposition, rarely found in archaeological contexts. Their preservation requires special environmental conditions to prevent their destruction by micro-organisms. North European peat bogs constitute an environment which is particularly conducive to preservation of organic materials, and Denmark possesses a unique and very rich collection of prehistoric bodies and garments found in bog deposits. Especially on the Jutland peninsula, where the special environment of raised bogs preserves proteinaceous materials, an impressive group of human remains with well-preserved soft tissues and hair, woollen textiles and objects of animal hide and leather has survived almost intact. Many of these finds were unearthed prior to 1900, and all before 1953. They constitute a very special group of archaeological artefacts which have both fascinated and repelled scientists and laymen alike. However, they also constitute an unprecedented source of information that allows us to take a more detailed look at prehistoric individuals, their tastes and beliefs. This article presents the results of 46 new radiocarbon (14C) analyses of textiles and hides from Danish bogs. In all, 80 radiocarbon dates are presented (table 1). Out of a total of 54 Danish bog finds containing items of hides and textile, 29 are associated with bog bodies. Until now, only 18 of these had been dated. The results show that the custom of depositing clothed bodies in bogs is a phenomenon associated with the Scandinavian Pre-Roman Iron Age. A further important result is that finds previously dated to the Late Bronze Age have now been dated later in time and cluster with the majority of other finds. Accordingly, the Borremose I, II and III finds, previously dated to 920-200 BC, are now dated to a much narrower period of 483-95 BC. Yet another important new result is the re-dating of the Huldremose woman. She was previously dated to 200 BC-AD 350, but the new date of 210-41 BC securely links her with the Pre-Roman Iron Age. Most of the bog bodies were carefully placed in the bog – wrapped or dressed in various garments of woollen textile or hide (table 1 and figs. 1-9). As it has now been confirmed that most of the textiles and items of clothing from the bog finds belong to a Pre-Roman tradition, this gives a whole new perspective for our understanding of costume development in Scand inavia. This would not have been possible based on the scattered and much more fragmented textile finds recovered from grave contexts. The complete series of dates now available provides a new tool for the interpretation of textile and hidetechnology, which is clearly different from the preceding Bronze Age and the subsequent Late Iron Age costume traditions. The many new dates demonstrate that hides and woven textiles were an important part of the Early Iron Age costume tradition and they necessitate a revision of our understanding, not only of costume history, but Danish Pre-Roman Iron Age society in general. These research developments would not have been possible without the radiocarbon dating method and its current level of precision.Ulla Mannering & Margarita GlebaDanmarks GrundforskningsfondsCenter for Tekstilforskning, Københavns UniversitetJan HeinemeierAMS 14C Daterings Laboratoriet,Institut for Fysik og Astronomi,Aarhus UniversitetGöran PossnertTandemlaboratoriet, Uppsala Universitet

<p>A central theme in the reindeer husbandry is the conflicts between this and other economic interests as tourism, community development etc. in connection with the utilization of common territory. A retrospective glance will show that this is an old problem and not a new phenomenon. The Nordic Sami Institute has carried out a research project with the following objectives: 1.to give an account of the terms of planning for the reindeer husbandry, 2.to find out how the S&aring;mi (Lapp) community's and so the reindeer husbandry's interests are taken into account in local planning. 3.find ways for how the reindeer husbandry's use of land can be described. 4.give suggestions as to how the interests of the Sami community can better be taken into account or how it can increase its influence in relation to planning. The suggestions based upon the results from the research project are: &mdash;that the Sami community aquire competence by preparing itself for the changes in its environment. &mdash;that it builds up its own organization. &mdash;that it aquires a more noticeable influence in community planning and decision making. This project and earlier experiencies have shown that the way of influencing e.g. by land-use-planning is weak and unreliable today.</p><p>Rensk&ouml;tsel och kommunal planering.</p><p>Abstract in Swedish / Sammandrag: Ett centralt tema i renskotselsammanhang ar konflikterna mellan renskotsel och andra ekonomiska intressen som turism, samh&aring;llsutbyggnad etc. vid utnyttjande av gemensamma arealer. En historisk tillbakablick visar att denna problematik inte p&aring; n&aring;got s&aring;tt &aring;r n&aring;gon ny foreteelse utan ett gammalt tema med variationer i tid och rum. I ett forskningsprojekt vid Sami Instituhtta har en studie genomforts med syftet att: 1.soka beskriva planeringsforuts&aring;ttningarna for renskotseln. 2. soka forklara hur renskotselns intressen tas tillvara i den kommunala fysiska planeringen. 3. finna former for hur renskotselns markanv&aring;ndning kan beskrivas. 4. att l&aring;mna forslag p&aring; hur samebyns interessen kan b&aring;tre tillvaratas och hur den kan oka sitt inflytande i planeringssammanhang. P&aring; grundval av framkomna resultat foresl&aring;s: &mdash;att samebyn skapar egen kompetens. Det &aring;r fr&aring;ga om att forbereda sig infor forandringar i omgivningen exvis i form av markanv&aring;ndnings- och utvecklingsplanering. &mdash;att samebyn bygger upp den egna organisationen. &mdash;att samebyn f&aring;r ett mera breddat och fordjupat inflytande i det kommunala planerings- och beslutssystemet. Detta projekt och tidigare erfarenheter visar p&aring; att samr&aring;d som form for inflytande &aring;r svag och os&aring;ker.</p><p>Poronhoito ja kunnallinen suunnittelu.</p><p>Abstract in Finnish / Yhteenveto: Keskeinen teema poronhoidon yhteydess&aring; on selkkaukset poronhoidon ja muiden taloudellisten hyotyjen v&aring;lill&aring; kuten turismin, yhteiskunnan laajennuksen j.n.e. yhteisten pinta-alojen hyv&aring;ksik&aring;ytoss&aring;. Historiallinen, taannehtiva katsaus osoittaa, ettei t&aring;rna ongclma ole mill&aring;&aring;n tavalla joku uusi ilmio, vaan vanha teema vaihdellen ajassa ja alueilla. Sami Instituhttan er&aring;&aring;ss&aring; tutkimusprojektissa on suoritettu tutkielma pit&aring;en p&aring;&aring;m&aring;&aring;r&aring;n&aring;: 1. koettaa kuvailla poronhoidon suunnitteluedellytykset, 2. koettaa selvitt&aring;&aring;, miten poronhoidon edut otetaan talteen kunnallisessa, fyysilliscssa suunnittelussa, 3. loyt&aring;&aring; ilmaisumuotoja siit&aring;, miten poronhoidon maa-alueen k&aring;ytto voidaan kuvailla, 4. j&aring;tt&aring;&aring; ehdotuksia siit&aring;, miten paliskunnan etuja voidaan paremmin ottaa talteen sck&aring; miten se voi lis&aring;t&aring; vaikutusvaltaansa suunnittelun yhteydess&aring;. Esilletulleiden tulosten perusteella ehdotetaan:&mdash; ett&aring; paliskunta muodostaa oman toimivallan. On kysymys valmistautua ymp&aring;riston muutoksiin esimerkiksi maa-alueen k&aring;yton- ja kehityssuunnittelussa, &mdash; ett&aring; paliskunta perustaa oman j&aring;rjeston, &mdash; ett&aring; paliskunta saa leve&aring;mm&aring;n ja syvemm&aring;n vaikutusvallan kunnallisessa suunnittelu- ja p&aring;&aring;toselimess&aring;. Tamd projekti ja aikaisempi kokemus osoittaa, ett&aring; neuvottelu vaikutusvaltaisena on hcikkoa ja ep&aring;varmaa.</p>

Projektet Wii i Trige (feb.-juli 2009) blev igangsat i forbindelse med Konsortiet for Brugerdreven Sundhedsinnovations arbejde med ældre og teknologi. Undersøgelsen har haft fokus på ældres anvendelse af Nintendo Wii, samt på hvorvidt computerspil med fysisk interaktion kan motivere og bidrage til vedligeholdelsestræning og genoptræning på et lokalcenter. Projektet er gennemført af ansatte fra Lokalcenter Bjørnshøj, Datalogisk Institut og Alexandra Instituttet.<br />

Dansk Artiklen beskriver et udviklingsprojekt fra Institut for Antropologi på Københavns Universitet. Her har studerende i partnerskab med studieleder, underviser og konsulenter samskabt et socialtkonstruktivistisk funderet digitalt læringsrum til brug på feltarbejde. De studerende på feltarbejde er udfordret af, at de ikke er fysisk tilstede på universitetet i et semester på deres kandidat studie, fordi de er i felten og indsamle empirisk data. Den manglende fysiske tilstedeværelse påvirker nærheden til studiet og konsekvensen er, at de studerende oplever ensomhed såvel som et mindre akademisk fokus. Artiklen er rammesat med Conoles 7C læringsdesign og benytter sig af Salmons 5-trins model for opbygning af den digitale undervisning. Formålet med skabelsen af et digitalt læringsrum til er etablere et socialt-fagligt læringsrum som minimerer fornemmelsen af fysisk fravær. Artiklen dækker både, partnerskabsbegrebet som afsæt for undervisningsudvikling, læringsdesign samt opbygning af et digitialt læringsrum og belyser dermed de studerendes mulighed for læring, kommunikation og samarbejde digitialt i løbet af feltarbejdet. Studenterevalueringer og skriftligt kommunikation mellem de studerende fra det digitiale læringsrum vises eksemplificerende. De teoretiske perspektiver og de empiriske eksempler gør det muligt at konkludere, at det samskabte digitale læringsrummulighed for feedback understøtter de studerende både socialt og akademisk gennem deres feltarbejde. English The article describes a development project from the Department of Anthropology at the University of Copenhagen where students together with the study board, teachers and consultants co-create a digital learning course based on social constructivism thoughts for fieldwork. The fieldwork students are challenged by the fact that they are not physical present at the University for one semester of their master education because they have to generate empirical data in the field. The physical absence complicates the closeness to the department and the consequences have so far been that the students experience loneliness as well as less academic focus during their fieldwork. The article is framed within Conoles 7C learning design model and uses Salmon’s 5-step model for structuring the digital teaching. The purpose of creating a digital learning course is to establish a social and academic learning environment which minimize the felling of physical absence among the students. The article covers both the partnership term for teaching development, the learning design, as well as the creation of a digital learning platform and highlights thereby the student’s possible learning, communication and corporation in a digital environment during fieldwork. Student evaluations as well as online written communication among students from the digital platform are used for exemplification. The theoretical perspectives and the empirical data enable a conclusion which frames that the integrated options for feedback in the co-created digital learning platform support the students in both social and academic ways during their field work.

Krav til universell utforming av skoler er regulert av ulike lovverk. Ingen elever skal utestenges fra obligatorisk undervisning på bakgrunn av nedsatt funksjonsevne. Det kan likevel tas forbehold om rimelighet ut fra den enkeltes behov, og løsningene skal ikke være byrdefulle for virksomheten. Krav om universell utforming eller tilrettelegging gjelder hovedløsningen i de fysiske forholdene. Gjennom en kartleggingsstudie har vi undersøkt om verksteder for Kunst og håndverk er universelt utformet. Utvalget er praksisskoler tilknyttet Institutt for estetiske fag ved OsloMet – storbyuniversitetet. Studien viser flere felles utfordringer og et forbedringspotensial innen områdene orientering, tilgang og opphold knyttet til universell utforming av kunst- og håndverksrom. I artikkelen stilles det spørsmål om forbehold i lovverket er av betydning for at elever får den opplæringen de har krav på i Kunst og håndverk.

Artiklen beskriver en række læringsaktiviteter, som over en periode på 15 år er blevet udviklet i samarbejde med besøgende elever, lærere og pædagoger i LEGO Lab, Institut for Datalogi, Aarhus Universitet. I aktiviteterne er LEGO Mindstorms robotbyggesæt blevet brugt til at bygge og programmere robotter, der kan - lave gakkede robotgangarter,- tegne krusedulle kunst,- være robot dyr, eller- deltage i robotkonkurrencer som FIRST LEGO League. Ideen med aktiviteterne har været at lære eleverne om teknologien bag robotter f.eks. motorer, sensorer og programmering. Samtidig skal eleverne erfare, at robotter er mekanismer, der styret af et kontrol program handler på egen hånd bl.a. i forhold til påvirkninger fra deres omgivelser, som f.eks. robotstøvsugere. I artiklen beskrives, hvordan temaerne for aktiviteterne er blevet udvalgt og udviklet, så det umiddelbart virker spændende og motiverende for eleverne at deltage. Samtidig forklares, hvordan de enkelte aktiviteter er blevet tilrettelagt med udgangspunktet i på forhånd byggede robotter og simple grydeklare programmer. På den måde kan aktiviteterne næsten fra starten af handle om at observere robotter i deres omgivelser og at eksperimentere med at ændre robotternes opførsel ved ombygning af den fysiske robot eller omformning af robottens kontrol program. Igennem en sådan tilrettelæggelse får eleverne en forståelse af de tre faktorer, der bestemmer en robots opførsel, nemlig: Robottens omgivelser.Robottens fysiske udformning.Robottens kontrol program. Beskrivelsen af hver aktivitet afsluttes med henvisning til konkret inspirationsmateriale, som kan bruges ved tilrettelæggelse af en tilsvarende læringsaktivitet.

<strong><span style="font-family: TimesNewRomanPS-BoldMT;"><span style="font-family: TimesNewRomanPS-BoldMT;"><p align="left"> </p></span></span><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPS-BoldMT;"><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPS-BoldMT;">SAMMENDRAG</span></span></strong><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPSMT;"><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPSMT;"><p align="left">I 1998-99 er den første landsrepresentative kostholdsundersøkelsen blant spedbarn og småbarn gjennomført i Norge</p><p align="left">for å beskrive kostholdet blant barn opp til 2 års alder og relatere kostvanene til de kostanbefalingene som gis.</p><p align="left">Inntaket av både næringsstoffer og fremmedstoffer skal beregnes. Undersøkelsen inngår i Statens råd for ernæring</p><p align="left">og fysisk aktivitet (SEF) sitt system for kartlegging av kostholdet i den norske befolkningen, og er et samarbeid</p><p align="left">mellom SEF, Statens næringsmiddeltilsyn, Institutt for ernæringsforskning ved Universitetet i Oslo og Statistisk</p><p align="left">sentralbyrå. Hovedmålet er å øke kunnskapen om kostholdet til spedbarn og småbarn i Norge, for å få et bedre</p><p align="left">grunnlag for å fremme et godt kosthold og forebygge kostholdsrelaterte helseproblemer i denne aldersgruppen.</p><p align="left">Semikvantitative matvarefrekvensskjema ble vurdert å være den beste metoden å benytte. Det ble utviklet 3 forskjellige</p><p align="left">selvadministrerte matvarefrekvensskjema (optisk lesbare) for å kartlegge kostholdet blant 6, 12 og 24 måneder</p><p align="left">gamle barn. Bilder av matporsjoner ble inkludert som hjelp til å bestemme mengder. Frekvensskjemaene ble sendt</p><p align="left">pr. post til mødrene av et landsrepresentativt utvalg av 3000 6 måneder gamle barn. De samme barna ble fulgt opp</p><p align="left">ved 12 måneders alder ved at barnas mødre da mottok et nytt frekvensskjema (Spedkost). Videre ble et frekvensskjema</p><p align="left">sendt mødrene til et landsrepresentativt utvalg av 3000 24 måneder gamle barn (Småbarnskost). Data for</p><p align="left">barnas vekt og lengde ble samlet inn i samarbeid med landets helsestasjoner. Det er gjennomført en pilotundersøkelse</p><p align="left">for å prøve ut frekvensskjemaene og undersøkelsesopplegg. Videre blir frekvensskjemaene validert mot veid</p><p align="left">registrering over 7 dager. Datainnsamlingen ble avsluttet i juli 1999, og rapporter fra undersøkelsen er ventet i år</p><p align="left">2000. Hensikten med artikkelen er å beskrive metoden og begrunne valg av metode for Spedkost og Småbarnskost.</p><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPSMT;"><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPSMT;"><p align="left">Lande B, Frost Andersen L, Bærug A, Trygg K, Lund-Larsen K, Bjørneboe G-EAa.</p></span></span></span><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPSMT;"><p align="left"> </p></span></span><p align="left"><strong><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPS-BoldMT;"><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPS-BoldMT;">Development of a method</span><strong><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPS-BoldMT;"><p align="left"> </p><p align="left"> </p><p align="left"><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPSMT;"></span><strong><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPS-BoldMT;"><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPS-BoldMT;">ENGLISH SUMMARY</span></span></strong><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPSMT;"><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPSMT;"><p align="left">In 1998-99 the first Norwegian national dietary survey among infants and children was conducted in order to describe</p><p align="left">the dietary habits among children up to the age of 2 years, and to relate these habits to the dietary recommendations.</p><p align="left">Intakes of both nutrients and non-nutrients will be estimated. The survey is part of the national food</p><p align="left">surveillance system in Norway, and is a collaboration between the National Council on Nutrition and Physical</p><p align="left">Activity, the Norwegian Food Control Authorities, the Institute for Nutrition Research (University of Oslo) and</p><p align="left">Statistics Norway. The main objective is to increase the knowledge about dietary habits among Norwegian infants</p><p align="left">and young children in order to promote a healthy diet and prevent diet-related health problems in this age group. A</p><p align="left">self-administered semi-quantitative food frequency questionnaire was considered the best method. Three questionnaires</p><p align="left">were developed to assess dietary intake among 6, 12 and 24 months old children. Pictures were included</p><p align="left">to help with decisions of portion sizes. The semi-quantitative food frequency questionnaire (FFQ) was distributed to</p><p align="left">the mothers of a national representative sample of 3000 6 months old infants. This cohort of infants was followed up</p><p align="left">at 12 months of age, when their mothers received a new FFQ (Spedkost). Furthermore, a FFQ was distributed to the</p><p align="left">mothers of a national representative sample of 3000 24 months old children (Småbarnskost). Data on weight and</p><p align="left">length were collected in cooperation with the child health centres. A pilot study was conducted in cooperation with</p><p align="left">the child health centres to test the questionnaires and study design. Furthermore, the questionnaires are validated</p><p align="left">against 7 days weighed record of food intake. The data collection was closed in July 1999, and reports of the survey</p><p align="left">are expected in 2000. The purpose of this article is to describe the method and discuss the choice of method for the</p><p>national dietary survey among infants and young children – Spedkost/Småbarnskost.</p></span></span></p></span></strong></span></strong><em><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPS-ItalicMT;"><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPS-ItalicMT;">Nor J Epidemiol </span></span></em><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPSMT;"><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPSMT;">2000; </span></span><strong><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPS-BoldMT;"><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPS-BoldMT;">10 </span></span></strong><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPSMT;"><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPSMT;">(1): 43-50.</span></span></p><p align="left">for use in a national representative dietary survey among Norwegian infants and children –</p><strong><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPS-BoldMT;"><span style="font-size: x-small; font-family: TimesNewRomanPS-BoldMT;"><p align="left">Spedkost/Småbarnskost.</p></span></span></strong>

Nesten ni av ti arbeidstakere drikker alkohol. Dette blir ofte forklart med alle de positive aspektene bruk av alkohol har i sosiale sammenhenger. En kartlegging utført av Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at 17 prosent av befolkningen har et drikkemønster som kan betegnes som risikofylt (Halkjelsvik & Storvoll, 2014). Økt alkoholkonsum, herunder også arbeidsrelatert alkoholkonsum, henger blant annet sammen med økt tilgjengelighet til alkohol (Frøyland, 2005). Alkoholkonsum på et risikofylt nivå er forbundet med sosiale, medisinske, jobbrelaterte og økonomiske problemstillinger (Babor, Higgins-Biddle, Saunders & Monteiro, 2001). Det er vanskelig å gi et klart svar på hvor grensen for risikofylt drikking går. Grenseverdier på 14 alkoholenheter1 pr. uke for kvinner og 21 enheter pr. uke for menn har blitt foreslått (Fauske, 1993). Babor mfl. (2001) har fremhevet at såkalt "lavrisikodrikking" innebærer maksimalt 20 gram alkohol pr. dag maksimalt 5 dager i uken. Det amerikanske National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (2016) understreker at grenseverdien for risikodrikking går ved 7 enheter pr. uke (og maksimalt 3 enheter på én dag) for kvinner og ved 14 enheter pr. uke (og maksimalt 4 enheter på én dag) for menn. Likevel vil slike grenseverdier alltid være kulturspesifikke og individuelle. I Norge har man funnet det hensiktsmessig å operere med verdier på 8 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 13 enheter pr. uke for menn (Nesvåg & Lie, 2004). Forskning har vist at det er behov for å kartlegge mer enn bare antall alkoholenheter over tid for å vite noe om reell risikodrikking. Eksempelvis vil forhold som hvor mye en drikker ved hver situasjon kunne medføre mer negative konsekvenser for sykefravær enn hvor mye en typisk drikker over en gitt periode (Bacharach, Bamberger & Biron, 2010). Dette kan forklares ved at helsekonsekvenser av høyt gjennomsnittsforbruk først viser seg over tid, mens episoder med stordrikking (såkalt binge-drikking der en drikker store mengder alkohol ved én og samme anledning, ofte målt som >6 enheter) gjerne medfører midlertidige funksjonsnedsettelser (eksempelvis "fyllesyke") som kan resultere i sykefravær (Bacharach mfl., 2010; Salonsalmi, Laaksonen, Lahlema & Rahkonen, 2009) eller sykenærvær, dvs. å være på jobben uten å kunne yte som normalt. Individuelle forskjeller vil også spille en rolle med hensyn til hva som er risikofylt drikking. Det er individuelt hvor mye en tåler, og andre aspekter ved livsstilen, for eksempel om en er fysisk aktiv, vil kunne påvirke hvor mye en kan drikke før negative konsekvenser inntreffer. For enkelte grupper vil ethvert alkoholinntak kunne betraktes som risikofylt. Dette gjelder for eksempel: (1) personer som skal kjøre bil eller håndtere maskiner/verktøy, (2) personer som bruker medisiner som interagerer med alkohol, (3) personer som har en medisinsk tilstand som kan forverres av alkohol, og (4) personer som er gravide (National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism, 2016). I Norge drikkes det lite i direkte arbeidssituasjoner, men alkoholbruk relatert til arbeidssammenhenger hevdes å være utbredt (Frøyland, 2005). Sammenkomster som inkluderer alkohol foregår da utenfor primærarbeidstiden, men i regi av arbeidsplassen, kunder/klienter eller på initiativ fra kollegaer. Bruk av alkohol skjer dermed i gråsoner mellom arbeid og fritid. Nesvåg (2005) fant at 23 prosent av det samlede alkoholkonsumet blant et utvalg ansatte i privat norsk næringsliv var arbeidsrelatert. Flere studier har pekt på at ansatte, både på ledernivå og medarbeidernivå, har positive forventninger til jobbrelatert alkoholbruk, herunder forventninger om at alkohol er en effektiv strategi for å mestre arbeidsbelastninger og at alkohol bidrar til å skape gode fellesskap og sosiale relasjoner (Cooper, Russell & Frone, 1990; Henderson, Hutcheson & Davies, 1996). Normer og forventninger utvikles og formes i relasjonelt samspill, blant annet på arbeidsplassen (Kjærheim, Mykletun, Aasland, Haldorsen & Andersen, 1995) og disse normene og forventningene påvirker ansattes alkoholvaner (Ames & Janes, 1992). Ansattes alkoholnormer og –forventninger kan således betraktes som uttrykk for en felles kultur på arbeidsplassen, som i større eller mindre grad kan gjenspeiles i de ansattes alkoholbruk. Tradisjonelt sett har det vært gruppen med store alkoholproblemer som har fått tilbud og oppmerksomhet gjennom arbeidsplassens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Her har man i de senere årene sett en endring i retning av økt fokus på den betydelig større gruppen som drikker risikofylt. Dette er bakgrunnen for prosjektet WIRUS, som er finansiert av Helsedirektoratet. I prosjektet deltar blant annet en privat transportbedrift. Denne rapporten er en presentasjon av denne bedriftens resultater fra fire av temaene som inngår i WIRUS-studien: (1) alkoholbruk, (2) arbeidsrelaterte alkoholnormer, (3) forventninger til alkoholbruk, og (4) situasjoner tilknyttet den aktuelle bedriften der ansatte eksponeres for alkohol.

Nesten ni av ti arbeidstakere drikker alkohol. Dette blir ofte forklart med alle de positive aspektene bruk av alkohol har i sosiale sammenhenger. En kartlegging utført av Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at 17 prosent av befolkningen har et drikkemønster som kan betegnes som risikofylt (Halkjelsvik & Storvoll, 2014). Økt alkoholkonsum, herunder også arbeidsrelatert alkoholkonsum, henger blant annet sammen med økt tilgjengelighet til alkohol (Frøyland, 2005). Alkoholkonsum på et risikofylt nivå er forbundet med sosiale, medisinske, jobbrelaterte og økonomiske problemstillinger (Babor, Higgins-Biddle, Saunders & Monteiro, 2001). Det er vanskelig å gi et klart svar på hvor grensen for risikofylt drikking går. Grenseverdier på 14 alkoholenheter[1] pr. uke for kvinner og 21 enheter pr. uke for menn har blitt foreslått (Fauske, 1993). Babor mfl. (2001) har fremhevet at såkalt "lavrisikodrikking" innebærer maksimalt 20 gram alkohol pr. dag maksimalt 5 dager i uken. Det amerikanske National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (2016) understreker at grenseverdien for risikodrikking går ved 7 enheter pr. uke (og maksimalt 3 enheter på én dag) for kvinner og ved 14 enheter pr. uke (og maksimalt 4 enheter på én dag) for menn. Likevel vil slike grenseverdier alltid være kulturspesifikke og individuelle. I Norge har man funnet det hensiktsmessig å operere med verdier på 8 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 13 enheter pr. uke for menn (Nesvåg & Lie, 2004). Forskning har vist at det er behov for å kartlegge mer enn bare antall alkoholenheter over tid for å vite noe om reell risikodrikking. Eksempelvis vil forhold som hvor mye en drikker ved hver situasjon kunne medføre mer negative konsekvenser for sykefravær enn hvor mye en typisk drikker over en gitt periode (Bacharach, Bamberger & Biron, 2010). Dette kan forklares ved at helsekonsekvenser av høyt gjennomsnittsforbruk først viser seg over tid, mens episoder med stordrikking (såkalt binge-drikking der en drikker store mengder alkohol ved én og samme anledning) gjerne medfører midlertidige funksjonsnedsettelser (eksempelvis "fyllesyke") som kan resultere i sykefravær (Bacharach mfl., 2010; Salonsalmi, Laaksonen, Lahlema & Rahkonen, 2009) eller sykenærvær, dvs. å være på jobben uten å kunne yte som normalt. Individuelle forskjeller vil også spille en rolle med hensyn til hva som er risikofylt drikking. Det er individuelt hvor mye en tåler, og andre aspekter ved livsstilen, for eksempel om en er fysisk aktiv, vil kunne påvirke hvor mye en kan drikke før negative konsekvenser inntreffer. For enkelte grupper vil ethvert alkoholinntak kunne betraktes som risikofylt. Dette gjelder for eksempel: (1) personer som skal kjøre bil eller håndtere maskiner/verktøy, (2) personer som bruker medisiner som interagerer med alkohol, (3) personer som har en medisinsk tilstand som kan forverres av alkohol, og (4) personer som er gravide (National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism, 2016). I Norge drikkes det lite i direkte arbeidssituasjoner, men alkoholbruk relatert til arbeidssammenhenger hevdes å være utbredt (Frøyland, 2005). Sammenkomster som inkluderer alkohol foregår da utenfor primærarbeidstiden, men i regi av arbeidsplassen, kunder/klienter eller på initiativ fra kollegaer. Bruk av alkohol skjer dermed i gråsoner mellom arbeid og fritid. Nesvåg (2005) fant at 23 prosent av det samlede alkoholkonsumet blant et utvalg ansatte i privat norsk næringsliv var arbeidsrelatert. Flere studier har pekt på at ansatte, både på ledernivå og medarbeidernivå, har positive forventninger til jobbrelatert alkoholbruk, herunder forventninger om at alkohol er en effektiv strategi for å mestre arbeidsbelastninger og at alkohol bidrar til å skape gode fellesskap og sosiale relasjoner (Cooper, Russell & Frone, 1990; Henderson, Hutcheson & Davies, 1996). Normer og forventninger utvikles og formes i relasjonelt samspill, blant annet på arbeidsplassen (Kjærheim, Mykletun, Aasland, Haldorsen & Andersen, 1995) og disse normene og forventningene påvirker ansattes alkoholvaner (Ames & Janes, 1992). Ansattes alkoholnormer og –forventninger kan således betraktes som uttrykk for en felles kultur på arbeidsplassen, som i større eller mindre grad kan gjenspeiles i de ansattes alkoholbruk. Tradisjonelt sett har det vært gruppen med store alkoholproblemer som har fått tilbud og oppmerksomhet gjennom arbeidsplassens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Her har man i de senere årene sett en endring i retning av økt fokus på den betydelig større gruppen som drikker risikofylt. Dette er bakgrunnen for prosjektet WIRUS, som er finansiert av Helsedirektoratet. I prosjektet deltar blant annet et offentlig forvaltningsorgan. Denne rapporten er en presentasjon av denne bedriftens resultater fra fire av områdene som inngår i WIRUS-studien: (1) alkoholbruk, (2) arbeidsrelaterte alkoholnormer, (3) forventninger til alkoholbruk, og (4) situasjoner tilknyttet den aktuelle bedriften der ansatte eksponeres for alkohol.

Nesten ni av ti arbeidstakere drikker alkohol. Dette blir ofte forklart med alle de positive aspektene bruk av alkohol har i sosiale sammenhenger. En kartlegging utført av Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at 17 prosent av befolkningen har et drikkemønster som kan betegnes som risikofylt (Halkjelsvik & Storvoll, 2014). Økt alkoholkonsum, herunder også arbeidsrelatert alkoholkonsum, henger blant annet sammen med økt tilgjengelighet til alkohol (Frøyland, 2005). Alkoholkonsum på et risikofylt nivå er forbundet med sosiale, medisinske, jobbrelaterte og økonomiske problemstillinger (Babor, Higgins-Biddle, Saunders & Monteiro, 2001). Det er vanskelig å gi et klart svar på hvor grensen for risikofylt drikking går. Grenseverdier på 14 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 21 enheter pr. uke for menn har blitt foreslått (Fauske, 1993). Babor mfl. (2001) har fremhevet at såkalt "lavrisikodrikking" innebærer maksimalt 20 gram alkohol pr. dag maksimalt 5 dager i uken. Det amerikanske National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (2016) understreker at grenseverdien for risikodrikking går ved 7 enheter pr. uke (og maksimalt 3 enheter på én dag) for kvinner og ved 14 enheter pr. uke (og maksimalt 4 enheter på én dag) for menn. Likevel vil slike grenseverdier alltid være kulturspesifikke og individuelle. I Norge har man funnet det hensiktsmessig å operere med verdier på 8 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 13 enheter pr. uke for menn (Nesvåg & Lie, 2004). Forskning har vist at det er behov for å kartlegge mer enn bare antall alkoholenheter over tid for å vite noe om reell risikodrikking. Eksempelvis vil forhold som hvor mye en drikker ved hver situasjon kunne medføre mer negative konsekvenser for sykefravær enn hvor mye en typisk drikker over en gitt periode (Bacharach, Bamberger & Biron, 2010). Dette kan forklares ved at helsekonsekvenser av høyt gjennomsnittsforbruk først viser seg over tid, mens episoder med stordrikking (såkalt binge-drikking der en drikker store mengder alkohol ved én og samme anledning) gjerne medfører midlertidige funksjonsnedsettelser (eksempelvis "fyllesyke") som kan resultere i sykefravær (Bacharach mfl., 2010; Salonsalmi, Laaksonen, Lahlema & Rahkonen, 2009) eller sykenærvær, dvs. å være på jobben uten å kunne yte som normalt. Individuelle forskjeller vil også spille en rolle med hensyn til hva som er risikofylt drikking. Det er individuelt hvor mye en tåler, og andre aspekter ved livsstilen, for eksempel om en er fysisk aktiv, vil kunne påvirke hvor mye en kan drikke før negative konsekvenser inntreffer. For enkelte grupper vil ethvert alkoholinntak kunne betraktes som risikofylt. Dette gjelder for eksempel: (1) personer som skal kjøre bil eller håndtere maskiner/verktøy, (2) personer som bruker medisiner som interagerer med alkohol, (3) personer som har en medisinsk tilstand som kan forverres av alkohol, og (4) personer som er gravide (National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism, 2016). I Norge drikkes det lite i direkte arbeidssituasjoner, men alkoholbruk relatert til arbeidssammenhenger hevdes å være utbredt (Frøyland, 2005). Sammenkomster som inkluderer alkohol foregår da utenfor primærarbeidstiden, men i regi av arbeidsplassen, kunder/klienter eller på initiativ fra kollegaer. Bruk av alkohol skjer dermed i gråsoner mellom arbeid og fritid. Nesvåg (2005) fant at 23 prosent av det samlede alkoholkonsumet blant et utvalg ansatte i privat norsk næringsliv var arbeidsrelatert. Flere studier har pekt på at ansatte, både på ledernivå og medarbeidernivå, har positive forventninger til jobbrelatert alkoholbruk, herunder forventninger om at alkohol er en effektiv strategi for å mestre arbeidsbelastninger og at alkohol bidrar til å skape gode fellesskap og sosiale relasjoner (Cooper, Russell & Frone, 1990; Henderson, Hutcheson & Davies, 1996). Normer og forventninger utvikles og formes i relasjonelt samspill, blant annet på arbeidsplassen (Kjærheim, Mykletun, Aasland, Haldorsen & Andersen, 1995) og disse normene og forventningene påvirker ansattes alkoholvaner (Ames & Janes, 1992). Ansattes alkoholnormer og –forventninger kan således betraktes som uttrykk for en felles kultur på arbeidsplassen, som i større eller mindre grad kan gjenspeiles i de ansattes alkoholbruk. Tradisjonelt sett har det vært gruppen med store alkoholproblemer som har fått tilbud og oppmerksomhet gjennom arbeidsplassens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Her har man i de senere årene sett en endring i retning av økt fokus på den betydelig større gruppen som drikker risikofylt. Dette er bakgrunnen for prosjektet WIRUS, som er finansiert av Helsedirektoratet. I prosjektet deltar blant annet et offentlig forvaltningsorgan. Denne rapporten er en presentasjon av denne bedriftens resultater fra fire av områdene som inngår i WIRUS-studien: (1) alkoholbruk, (2) arbeidsrelaterte alkoholnormer, (3) forventninger til alkoholbruk, og (4) situasjoner tilknyttet den aktuelle bedriften der ansatte eksponeres for alkohol.

Nesten ni av ti arbeidstakere drikker alkohol. Dette blir ofte forklart med alle de positive aspektene bruk av alkohol har i sosiale sammenhenger. En kartlegging utført av Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at 17 prosent av befolkningen har et drikkemønster som kan betegnes som risikofylt (Halkjelsvik & Storvoll, 2014). Økt alkoholkonsum, herunder også arbeidsrelatert alkoholkonsum, henger blant annet sammen med økt tilgjengelighet til alkohol (Frøyland, 2005). Alkoholkonsum på et risikofylt nivå er forbundet med sosiale, medisinske, jobbrelaterte og økonomiske problemstillinger (Babor, Higgins-Biddle, Saunders & Monteiro, 2001). Det er vanskelig å gi et klart svar på hvor grensen for risikofylt drikking går. Grenseverdier på 14 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 21 enheter pr. uke for menn har blitt foreslått (Fauske, 1993). Babor mfl. (2001) har fremhevet at såkalt "lavrisikodrikking" innebærer maksimalt 20 gram alkohol pr. dag maksimalt 5 dager i uken. Det amerikanske National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (2016) understreker at grenseverdien for risikodrikking går ved 7 enheter pr. uke (og maksimalt 3 enheter på én dag) for kvinner og ved 14 enheter pr. uke (og maksimalt 4 enheter på én dag) for menn. Likevel vil slike grenseverdier alltid være kulturspesifikke og individuelle. I Norge har man funnet det hensiktsmessig å operere med verdier på 8 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 13 enheter pr. uke for menn (Nesvåg & Lie, 2004). Forskning har vist at det er behov for å kartlegge mer enn bare antall alkoholenheter over tid for å vite noe om reell risikodrikking. Eksempelvis vil forhold som hvor mye en drikker ved hver situasjon kunne medføre mer negative konsekvenser for sykefravær enn hvor mye en typisk drikker over en gitt periode (Bacharach, Bamberger & Biron, 2010). Dette kan forklares ved at helsekonsekvenser av høyt gjennomsnittsforbruk først viser seg over tid, mens episoder med stordrikking (såkalt binge-drikking der en drikker store mengder alkohol ved én og samme anledning) gjerne medfører midlertidige funksjonsnedsettelser (eksempelvis "fyllesyke") som kan resultere i sykefravær (Bacharach mfl., 2010; Salonsalmi, Laaksonen, Lahlema & Rahkonen, 2009) eller sykenærvær, dvs. å være på jobben uten å kunne yte som normalt. Individuelle forskjeller vil også spille en rolle med hensyn til hva som er risikofylt drikking. Det er individuelt hvor mye en tåler, og andre aspekter ved livsstilen, for eksempel om en er fysisk aktiv, vil kunne påvirke hvor mye en kan drikke før negative konsekvenser inntreffer. For enkelte grupper vil ethvert alkoholinntak kunne betraktes som risikofylt. Dette gjelder for eksempel: (1) personer som skal kjøre bil eller håndtere maskiner/verktøy, (2) personer som bruker medisiner som interagerer med alkohol, (3) personer som har en medisinsk tilstand som kan forverres av alkohol, og (4) personer som er gravide (National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism, 2016). I Norge drikkes det lite i direkte arbeidssituasjoner, men alkoholbruk relatert til arbeidssammenhenger hevdes å være utbredt (Frøyland, 2005). Sammenkomster som inkluderer alkohol foregår da utenfor primærarbeidstiden, men i regi av arbeidsplassen, kunder/klienter eller på initiativ fra kollegaer. Bruk av alkohol skjer dermed i gråsoner mellom arbeid og fritid. Nesvåg (2005) fant at 23 prosent av det samlede alkoholkonsumet blant et utvalg ansatte i privat norsk næringsliv var arbeidsrelatert. Flere studier har pekt på at ansatte, både på ledernivå og medarbeidernivå, har positive forventninger til jobbrelatert alkoholbruk, herunder forventninger om at alkohol er en effektiv strategi for å mestre arbeidsbelastninger og at alkohol bidrar til å skape gode fellesskap og sosiale relasjoner (Cooper, Russell & Frone, 1990; Henderson, Hutcheson & Davies, 1996). Normer og forventninger utvikles og formes i relasjonelt samspill, blant annet på arbeidsplassen (Kjærheim, Mykletun, Aasland, Haldorsen & Andersen, 1995) og disse normene og forventningene påvirker ansattes alkoholvaner (Ames & Janes, 1992). Ansattes alkoholnormer og –forventninger kan således betraktes som uttrykk for en felles kultur på arbeidsplassen, som i større eller mindre grad kan gjenspeiles i de ansattes alkoholbruk. Tradisjonelt sett har det vært gruppen med store alkoholproblemer som har fått tilbud og oppmerksomhet gjennom arbeidsplassens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Her har man i de senere årene sett en endring i retning av økt fokus på den betydelig større gruppen som drikker risikofylt. Dette er bakgrunnen for prosjektet WIRUS, som er finansiert av Helsedirektoratet. I prosjektet deltar blant annet en privat bedrift innen industrien. Denne rapporten er en presentasjon av denne bedriftens resultater fra fire av områdene som inngår i WIRUS-studien: (1) alkoholbruk, (2) arbeidsrelaterte alkoholnormer, (3) forventninger til alkoholbruk, og (4) situasjoner tilknyttet den aktuelle bedriften der ansatte eksponeres for alkohol.

Nesten ni av ti arbeidstakere drikker alkohol. Dette blir ofte forklart med alle de positive aspektene bruk av alkohol har i sosiale sammenhenger. En kartlegging utført av Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at 17 prosent av befolkningen har et drikkemønster som kan betegnes som risikofylt (Halkjelsvik & Storvoll, 2014). Økt alkoholkonsum, herunder også arbeidsrelatert alkoholkonsum, henger blant annet sammen med økt tilgjengelighet til alkohol (Frøyland, 2005). Alkoholkonsum på et risikofylt nivå er forbundet med sosiale, medisinske, jobbrelaterte og økonomiske problemer (Babor, Higgins-Biddle, Saunders & Monteiro, 2001). Det er vanskelig å gi et klart svar på hvor grensen for risikofylt drikking går. Grenseverdier på 14 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 21 enheter pr. uke for menn har blitt foreslått (Fauske, 1993). Babor et al. (2001) har fremhevet at såkalt "lavrisikodrikking" innebærer maksimalt 20 gram alkohol pr. dag maksimalt 5 dager i uken. Det amerikanske National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (2016) understreker at grenseverdien for risikodrikking går ved 7 enheter pr. uke (og maksimalt 3 enheter på én dag) for kvinner og ved 14 enheter pr. uke (og maksimalt 4 enheter på én dag) for menn. Likevel vil slike grenseverdier alltid være kulturspesifikke, og i Norge har man funnet det hensiktsmessig å operere med verdier på 8 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 13 enheter pr. uke for menn (Nesvåg & Lie, 2004). Forskning har vist at det er behov for å kartlegge mer enn bare antall alkoholenheter over tid for å vite noe om reell risikodrikking. Eksempelvis vil forhold som hvor mye en drikker ved hver drikkeanledning kunne medføre mer negative konsekvenser for sykefravær enn hvor mye en typisk drikker over en gitt periode (Bacharach, Bamberger & Biron, 2010). Dette kan forklares ved at helsekonsekvenser av høyt gjennomsnittsforbruk først viser seg over tid, mens episoder med stordrikking (såkalt binge-drikking der en drikker store mengder alkohol ved én og samme anledning) gjerne medfører midlertidige funksjonsnedsettelser (eksempelvis "fyllesyke") som resulterer i sykefravær (Bacharach et al., 2010; Salonsalmi, Laaksonen, Lahlema & Rahkonen, 2009). Individuelle forskjeller vil også spille en rolle med hensyn til hva som er risikofylt drikking. Det er individuelt hvor mye en tåler og andre aspekter ved livsstilen, for eksempel om en er fysisk aktiv, vil kunne påvirke hvor mye en tåler før negative konsekvenser inntreffer. For enkelte grupper vil ethvert alkoholinntak kunne betraktes som risikofylt. Dette gjelder for eksempel: (1) personer som skal kjøre bil eller håndtere maskiner/verktøy, (2) personer som bruker medisiner som interagerer med alkohol, (3) personer som har en medisinsk tilstand som kan forverres av alkohol, og (4) personer som er gravide (National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism, 2016). I Norge drikkes det lite i direkte arbeidssituasjoner, men alkoholbruk relatert til arbeidssammenhenger hevdes å være utbredt (Frøyland, 2005). Sammenkomster som inkluderer alkohol foregår da på fritiden, men i regi av arbeidsplassen, kunder/klienter eller på initiativ fra kollegaer. Dette skjer dermed i gråsoner mellom arbeid og fritid. Nesvåg (2005) fant at 23 prosent av det samlede alkoholkonsumet blant et utvalg ansatte i privat norsk næringsliv var arbeidsrelatert. Flere studier har pekt på at ansatte, både på ledernivå og medarbeidernivå, har positive forventninger til jobbrelatert alkoholbruk, herunder forventninger om at alkohol er en effektiv strategi for å mestre arbeidsbelastninger og at alkohol bidrar til å skape gode fellesskap og sosiale relasjoner (Cooper, Russell & Frone, 1990; Henderson, Hutcheson & Davies, 1996). Normer og forventninger utvikles og formes i relasjonelt samspill, blant annet på arbeidsplassen, (Kjærheim, Mykletun, Aasland, Haldorsen & Andersen, 1995) og disse normene og forventningene påvirker ansattes alkoholvaner (Ames & Janes, 1992). Ansattes alkoholnormer og –forventninger kan således betraktes som uttrykk for en felles kultur på arbeidsplassen, som i større eller mindre grad kan gjenspeiles i de ansattes alkoholbruk. Tradisjonelt sett har det vært gruppen med store alkoholproblemer som har fått tilbud og oppmerksomhet gjennom arbeidsplassens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Her har man i de senere årene sett en endring i retning av økt fokus på den betydelig større gruppen som drikker risikofylt. Dette er bakgrunnen for prosjektet WIRUS, som er finansiert av Helsedirektoratet. I dette prosjektet deltar blant annet en privat bedrift innen olje- og gassnæringen. Denne rapporten er en presentasjon av denne bedriftens resultater fra fire av områdene som inngår i WIRUS-studien: (1) alkoholbruk, (2) arbeidsrelaterte alkoholnormer, (3) alkoholforventninger, og (4) situasjoner tilknyttet den aktuelle bedriften der alkoholbruk inngår. Målet med denne rapporten er å beskrive alkoholbruken, arbeidsrelaterte alkoholnormer og alkoholforventninger blant ansatte i denne bedriften, og beskrive hvilke jobbrelaterte situasjoner ansatte i bedriften drikker alkohol. Rapporten kan brukes som et kunnskapsgrunnlag for arbeid med ruspolicy tilknyttet arbeidsplassen, og i gråsonen mellom jobb og fritid.

Denna rapport presenterar en studie av Vilhelmina Södra samebys erfarenheter av de konsekvenser som gruvan på Stihken fört med sig, en gruva som drevs av Boliden Mineral AB 1976–1988. Det finns i dag ett stort kunskapsglapp angående vilka de faktiska konsekvenserna är av gruvindustri på samisk markanvändning, inklusive renskötseln. Detta är så vitt vi vet första gången som forskningen empiriskt belyser konsekvenserna av gruvindustrin, och de faktiska utfallen av försöken till efterbehandling, utifrån en samebys egna erfarenheter och kunskap. Studien genomfördes 2019–2020 i ett samarbete mellan samebyn, Svenska Samernas Riksförbund och Stockholm Environment Institute. Datainsamlingen har bestått av arbetsmöten, intervjuer, workshops, dokumentanalys och kartering med stöd av RenGIS och forskning om störningszoner. Fokus i denna rapport ligger på just Vilhelmina Södra samebys erfarenheter och gruvans konsekvenser för andra samebyar eller icke-renskötande samer i området har därför inte inkluderats. Resultaten visar den omfattande påverkan som gruvan haft på samebyn, dels under driftperioden men i högsta grad också efteråt. Under drifttiden förorsakade gruvan stora direkta och indirekta markförluster, med störningar från brytningen och trafiken, damning på betet, blockering av det naturliga flyttstråket och förlust av stora delar av samebyns renar in i Norge eller in på grannbyarnas mark på svensk sida. I nutid handlar de största konsekvenserna om en omfattande störning från besöksnäringen på grund av vägen som drogs i tidigare väglöst land. Detta föranleder i sin tur stort betesbortfall; försämrad djurhälsa och kondition för renen; förhöjd arbetsbelastning, fysiska påfrestningar, och arbetsmiljörisker för renskötarna; ökade kostnader för renskötselaktiviteter; samt förlust av samiska kulturminnen, ökad psykisk påfrestning, försämrade möjligheter för samebyns unga att satsa på renskötseln, och förlust av traditionell kunskap. Dessa forskningsresultat är viktiga för att korrigera vanligt förekommande missuppfattningar i den politiska och offentliga debatten kring gruvindustrin: nämligen att gruvindustrin och renskötseln kan samexistera utan någon större påverkan på renskötseln. De visar också tydligt vem som har bäst kunskap att bedöma riskerna vid en gruvetablering: samebyn identifierade redan på 1960-talet, och det ganska så exakt, de risker som denna studie nu kunnat visa blivit verklighet medan försöken från statens representanter var långt mindre precisa. Exempelvis antog statens experter en total störningszon på 500 meter runt gruvområdet och 100 meter på bägge sidor om vägen. Detta står i stark kontrast till de störningszoner som samebyn faktiskt har upplevt, nämligen upp mot 10 kilometer för gruvan och 1,5 kilometer för vägen. Problemen härrör främst från det faktum att svensk lagstiftning inte ger tillräckligt skydd för samiska rättigheter. De hänger även ihop med statens tvetydiga roll i hanteringen av de intressekonflikter som uppstår när man både har en skyldighet att skydda samiska rättigheter och ska tillgodose olika samhälls- och företagsekonomiska intressen i utvinningen av mineraler. Denna brist på ansvarstagande, som samebyn upplever från statens sida, visar med all tydlighet att den koloniala exploateringen av naturresurserna i Sápmi inte är ett historiskt fenomen utan något som i allra högsta grad fortgår än i dag. Som ett exempel har inga ansträngningar som helst gjorts för att se över huruvida den begränsade ekonomiska ersättningen som staten genomförde under 1960–70 talet verkligen motsvarar de faktiska skador som samebyn fått uthärda. Det finns flera sätt att åtgärda problemen i området vid Stihken. Exempelvis skulle regeringen kunna ge SGU i uppdrag att återställa området från tidigare prospekteringsverksamhet och kommun och länsstyrelse skulle i sin tur kunna ingripa för att hantera besöksnäringen och friluftslivet. Vad denna studie främst belyser är dock behovet av en genomgripande strategi från statens sida för att komma till rätta med konsekvenserna av Bolidens gruvprojekt och dess följdeffekter. Utifrån senaste årens rättsutveckling torde det numera finnas goda möjligheter för staten att se över sitt ansvar för de skador som framkommit på området vid Stihken.