Littérature scientifique sur le sujet « Idealuri »

Harta și teritoriile unui oraș sunt uneori consecințe ale unor proiecții fictive. Marja irealizabilului, frizând utopia, a fost atinsă în idealurile de reconstrucție urbană renascentistă: în fervoarea reconfigurării unei lumi care să găzduiască ambițiile expansioniste ale noului umanism și odată cu vraja călătoriilor din epoca marilor descoperiri geografice, ideea de oraș devine un concept deschis, în interiorul căruia se întretaie năzuința și pragmatismul. Prin natura sa amestecată, compusă din mozaicuri și din arabescuri, orașul poate funcționa ca un tip aparte de cabinet de curiozități, fie prin strângerea capitalului de imaginație a celor care participă concret la constituirea arhitecturii și a decupajelor sale comunitare, fie prin ficțiunea ce însoțește proiectarea unor idealuri stinse înainte de a se concretiza.

Straipsnyje pateikiama meno kūrinių prieinamumo problemos kai kurių aspektų sociologinė analizė. Įprastinė meno vartojimo koncepcija meno kūrinių prieinamumą traktuoja kaip suvokimo adekvatumo ir meno kūrinių vertingumo problemos dalį. Estetikoje paplitęs meno vartojimo situacijos modelis apima abstrakčių jos dalyvių santykius: idealus autorius idealiai save išreiškia meno šedevre, o ideali publika adekvačiai suvokia kūrinio estetines vertybes. Sociokultūrinių etalonų veikimą tam tikra prasme galima aprašyti kaip prestižinių veiksnių reguliuojamą sritį. Vienas seniausių tokių etalonų ryšį su menu traktuoja kaip teigiamą, skatinamą elgesio normą. Normas diktuojanti socialinė grupė įvairiomis materialinėmis ir dvasinėmis priemonėmis šio etalono postulatus paverčia normatyvais. Straipsnis remiasi idėja, kad žmonių santykius meno vartojimo situacijoje reguliuoja daugybė skirtingos istorinės kilmės kultūrinių etalonų. Kiekvienas toks etalonas numato idealiai socializuotą žmogų, kuris nustatytu būdu santykiauja su menu. Kai griežtos ribos tarp socialinių grupių ima nykti, jų atstovus ima veikti daugybė normatyvų, kuriuos diktuoja įvairūs kultūros etalonai.

Straipsnyje palyginamos Platono ir Aurelijaus Augustino visuomenės koncepcijos. Platonui valstybės idealas yra ne tik idealus reikalavimas, bet ir atvirkščias istorinei realybei ontologinis realumas. Ideali valstybė neturi istorinio laiko sampratos, nes suplakdamas socialinę problematiką su kosmologiniais motyvais, Platonas eliminuoja iš valstybės projekto bet kokią jo istorinę perspektyvą. Augustinas, kaip ir Platonas, iškėlė dviejų viena kitai priešingų – dieviškosios ir žemiškosios – valstybių pavyzdžius. Augustinas projektavo ne tik idealą, bet ir jo išsipildymo sąlygas istorinėje žmogaus būtyje. Idealas čia nėra atskirtas nuo visuomenės istorinės praktikos, bet istorijos prasmė yra traktuojama kaip to idealo išsipildymas. Idealo ir realybės santykio samprata grindžiama istorinio proceso ar progreso sąvokų išsikristalizavimu. Daroma išvada, kad socialiniai antikos ir viduramžių idealai išreiškė realų prieštaravimą tarp ribotos žmogaus socialinės padėties ir žmogaus socialinės prigimties universalizacijos poreikio. Istorija, realūs istorinės kūrybos produktai, kultūra yra tokio poreikio realizavimo procesas.

Innovative Leichtbaulösungen mit Faserverbundkunststoffen sind ein Schlüsselfaktor zur effizienten Nutzung von Rohstoffen. Aufgrund ihrer hohen mechanischen Eigenschaften in Kombination mit einer geringen Dichte werden Faserverbundkunststoff-Bauteile bereits im Transportwesen, im Sportartikel- bereich und in der Automobil- und Luftfahrtindustrie als Konstruktionswerkstoff eingesetzt. Insbeson- dere in den letzteren beiden Industrien wird ein starker Anstieg dieser Werkstoffe, vor allem von kohlenstofffaserverstärkten Kunststoffen, für die kommenden Jahre erwartet. Um den steigenden Bedarf an Verbundwerkstoffen zu bewältigen, sind sichere und kostengünstige Herstellungsprozesse notwendig. Am Institut für Textiltechnik der RWTH Aachen University werden in Kooperation mit dem Fraunhofer-Institut für Chemische Technologie der Einsatz von Partikelschäumen zur Herstellung, Verarbeitung und Handhabung von textilen Preforms untersucht.

This paper proposed a method to resolve the multi‐attribute decision‐making problem using TOPSIS method based on attribute weights and attribute values are all interval vague value. Firstly, based on the operation rules of the interval Vague value, the interval Vague attribute value is made by weighted operation, and the ideal and negative ideal solutions are calculated based on the score function. Then the distance of interval Vague value is defined, as well as the distance between each project and the ideal, and negative ideal solutions. The relative adjacent degree is calculated by TOPSIS method, then the order of the projects is confirmed according to the relative adjacent degree. Finally, a case is used to show the process of the method this paper proposed and the validity of this method is proved. Santrauka Straipsnyje siūlomas daugiakriterinės sprendimo priėmimo problemos sprendimas TOPSIS metodu, kai kriterijų reikšmingumai ir reikšmės yra intervaliniai dydžiai. Iš pradžių, naudojantis procedūromis, nustatomos svertinės intervalinių dydžių reikšmės, paskui apskaičiuojami idealiai teigiamas ir idealiai negiamas sprendiniai. Toliau nustatomi intervalų dydžiai, apskaičiuojami atstumai tarp kiekvienos alternatyvos ir idealiai teigiamo ir idealiai neigiamo sprendinių. TOPSIS metodu apskaičiuojami santykiniai atstumai iki minėtų idealių sprendinių ir alternatyvos išrikuojamos į eilę. Galiausiai konkrečiu pavyzdžiu demonstruojamas skaičiavimo procesas ir patvirtinamas siūlomo metodo pagrįstumas.

Magistro darbo objektas – lieknumo idealai žiniasklaidoje. Darbo tikslas - išanalizuoti skirtingų šalių visuomenėse ir žiniasklaidoje egzistuojančius lieknumo idealus. Darbo uždaviniai: aptarti teorijas, aiškinančias žiniasklaidos įtaką mitybai; išanalizuoti tarpinius žiniasklaidos poveikio kintamuosius bei žiniasklaidoje poveikį švelninančius veiksnius; apžvelgti istorinę lieknumo idealų raidą; išanalizuoti lieknumo idealus, egzistuojančius skirtingose visuomenėse šiandieniniame pasaulyje; išanalizuoti lieknumo idealus, propaguojamus žiniasklaidoje; atlikti lieknumo idealų, propaguojamų lietuviškuose serialuose, tyrimą; atlikti palyginamąją lieknumo idealų propaguojamų Lietuvos televizijų ir užsienio šalių serialuose analizę. Išnagrinėjus mokslinę literatūrą, išskirtos teorijos (socialinio lyginimo, kultivacijos ir t.t.) aiškinančios žiniasklaidos poveikį mitybai bei nustatyta, kad nė viena iš jų nėra pajėgi savarankiškai paaiškinti žiniasklaidos poveikio mitybai ir lieknumo idealui mechanizmo. Taip pat nustatyti tarpiniai žiniasklaidos poveikio kintamieji, galintys skatinti arba švelninti žiniasklaidos poveikį, bei žiniasklaidos poveikį švelninantys veiksniai. Išnagrinėjus istorinę lieknumo idealų raidą nustatyta, kad skirtingu laikotarpiu egzistavo skirtingi grožio bei lieknumo standartai, kuriems būdinga cikliška kaita. Taip pat nustatyta, kad net ir šiandieniniame pasaulyje skirtingose kultūrose egzistuoja skirtingi moterų bei vyrų lieknumo idealai. Išskirti svarbiausi... [toliau žr. visą tekstą]
Object: body image ideals in the media. Objective: to analyze body image ideals prevailing in different countries. Tasks: review theories, contributing to explanation of media‘s influence on one‘s eating behavior; analyze the moderators and mitigating factors of media‘s influence; review the historical development of body image ideals; analyze modern body image ideals prevailing in different societies; analyze body image ideals in the media; research body image ideals, prevailing in the Lithuanian TV series; compare body image ideals, prevailing in Lithuanian and foreign country’s TV series. Methods: analysis and generalization of related literature; quantitative content analysis of body image ideals portrayed in Lithuanian TV series; comparative analysis of body image ideals portrayed in Lithuanian and USA TV series. Having analyzed the wide scope of science literature, theories contributing to explanation of media’s influence on eating behavior were abstracted, and the conclusion that neither of them is capable of giving the complete explanation of the media’s influence on one’s eating behavior process was drawn. It is only explicit that media does influence our self-esteem and eating behavior as a result. Also, moderators capable of either mitigating or intensifying medias influence were pointed out, as well as mitigating factors, that can be used for reducing negative media influence on eating behavior. Review of the body image ideals throughout the history revealed... [to full text]

L'obiettivo principale della Teoria dei Numeri è quello di studiare l'anello degli interi in relazione al campo dei razionali, una struttura ricca di proprietà e di risultati ben noti. Il nostro scopo è quello di definire un anello più generale da sostituire agli interi quando al posto dei razionali viene considerata una loro generica estensione algebrica K: tale anello, denotato con OK, prende il nome di anello degli interi algebrici. Gli strumenti che utilizzeremo sono quelli propri dell'Algebra Commutativa [1] e della Teoria dei Numeri Algebrica [2]. Fondamentale sarà, ad esempio, la descrizione della struttura dei domini di Dedekind (di cui Z e OK sono appunto esempi prìncipi): essi hanno la proprietà di essere noetheriani, integralmente chiusi e tali che ogni ideale primo non nullo sia anche massimale. Uno dei principali risultati sarà poi la generalizzazione del teorema fondamentale dell'aritmetica; poiché vedremo che in generale OK non è a fattorizzazione unica, introdurremo un sistema di operazioni sugli ideali di un anello e otterremo un teorema di fattorizzazione unica in ideali primi. Infine, lo studio della famiglia degli ideali di OK porterà all'introduzione della nozione di gruppo delle classi di ideali, la cui struttura ci consentirà di descrivere proprietà fondamentali di tale anello, tra cui l'essere o meno un dominio a ideali principali.

Avhandlingens hovedmål er å identifisere og diskutere fysiske idealer i norsk arkitektutdanning slik den ble praktisert ved Arkitektavdelingen NTH (Norges Tekniske Høgskole) i perioden 1945-1970. Hensikten med studien er å forstå tenkemåter og arbeidsmetoder og å avdekke forståelsesmodeller som ligger til grunn for formgiving av arkitekturprosjekter. Utgangspunktet for undersøkelsen er dermed form og legitimering av form. Studiens viktigste materiale er diplomprosjekter utført ved denne utdanningsinstitusjonen i den avgrensede perioden. Ved siden av å representere arkitekturprosjektet, representerer samtidig diplomoppgaver arkitektutdanningen, i dette tilfellet Arkitektavdelingen ved NTH i perioden 1945-1970.

På bakgrunn av en hypotese om at arkitektutdanningen med dens studenter både representerer en arena for «det nye» og en kritisk årvåkenhet i forhold til utviklingen i praksis, reises to hovedspørsmål i avhandlingen knyttet til form og valg av form. På den ene siden dreier diskusjonen seg om utdanningens rammebetingelser og hvorvidt denne skolen formidlet en holdning som var tradisjonsbunden eller framtidsrettet. Diskusjonen søker å avklare Arkitektavdelingens innstilling til yrkesroller og samfunnsutvikling i den aktuelle perioden, en periode som for norske arkitekter betydde sentrale posisjoner i oppbyggingen av det norske samfunnet etter 2. verdenskrig. På den andre siden retter diskusjonen seg mot diplomprosjektene slik de framstår som arkitektur. Det stilles spørsmål om hvorvidt prosjektene klarere og på et tidligere tidspunkt fanget opp «det nye» sett i forhold til tendenser i hovedsakelig norsk, men også i internasjonal arkitektur.

Ikke uventet var hverken skolens holdning til utdanning og yrkesroller, eller diplomprosjektenes grad av innovasjon, ensartet i løpet av perioden. Utdanningens fagområder som sto ansvarlig for separate deler av undervisningen, fra 1954 kalt institutter, utviklet seg etterhvert mot segregerte og spisskompetente fagmiljøer med forskjellige holdninger til utdanning og arkitektur. Disse miljøenes «subkulturelle» forhold og den betydningen de fikk for diplomprosjektenes utforming, har påvirket avhandlingens oppdeling i fem hovedkapitler i diskusjonsdelen.

Kapittel 1 kan sees som en introduksjon til de fire neste kapitlene. Det dreier seg om Arkitektavdelingens vanskelige og isolerte kår og gjenreisingen av utdanningen i de fem første årene etter 2. verdenskrig. Den forholdsvis stabile utdanningstradisjonen ved skolen, slik den hadde kommet til uttrykk siden opprettelsen av Arkitektavdelingen som en av NTHs linjer i 1910, synes i liten grad berørt av samfunnets nye byggebehov som oppsto i kjølvannet av krigens ødeleggelser. Diplomprosjektenes arkitektoniske uttrykk følger i hovedsak utviklingen i norsk arkitektur fra den samme perioden. På tilsvarende vis representerer diplomprosjektene flere ulike tendenser og et begynnende ideologisk motsetningsforhold mellom holdninger knyttet til brudd eller videreføring av modernismens tankegods.

Kapittel 2 dreier seg om årene 1950-1960 og Institutt for byggekunst IV (monumentalbygg), som fra midten av 1930-tallet og fram til 1960-tallet var utdanningens viktigste fagområde sett i forhold til antall leverte diplomoppgaver. I løpet av 1950- årene gjennomgikk monumentalfaget en utvikling delvis parallelt med utviklingen i rolleforståelsen innenfor arkitektfaget i Norge. Fra å formidle en rolleforståelse som kan karakteriseres som «bygningsutdannet kunstner», stilte instituttet i økende grad oppgaver som stemte med den norske velferdsstatens prioriteringer i oppbyggingen av statlige, kommunale og offentlige bygninger. Prosjektene inkluderer elementer fra BK IV-professor Karl Grevstads vektlegging av rasjonalisme i undervisningen og sensor Erling Viksjøs arkitektursyn. Ved å fortolke og fornorske den internasjonale systemarkitektuen, følger prosjektene én side av norsk arkitektur fra perioden. Enkelte prosjekter var samtidig i forkant av denne tendensen i forhold til utviklingen av en høyhustypologi.

Kapittel 3 handler om Institutt for byggekunst II i perioden 1950-1970. Instituttet sto ansvarlig for utdanningens toårige grunnundervisning, men stilte også diplomoppgaver i perioden. Instituttets to professorer, Odd Brochmann og Arne Korsmo, formidlet svært ulike syn på utdanning og arkitektur til sine studenter. Brochmann videreutviklet en arkitekturrelatert grunnundervisning med basis i anonymarkitekturen. Arkitekten ble sett på som en folkeopplyser i sosialdemokratiets ånd. Korsmo, som var inspirert av Bauhausskolen, innførte abstrakte øvingsoppgaver og verkstedpedagogikk i grunnutdanningen. Han synes å formidle en fornyet kunstnerrolle som hentet inspirasjon i modernismen. Under Korsmo økte Arkitektavdelingens internasjonale orientering kraftig. Internasjonale impulser, som f.eks strukturalistiske ideer, kom tidlig til uttrykk i enkelte diplomprosjekter, men kanskje i størst grad i studentenes premierte konkurranseprosjekter fra perioden. Under Korsmo skiller diplomprosjektene seg fra skolens øvrige ved at de kan tolkes som representative for en funksjonalistisk tenkning som i norsk arkitektur i hovedsak ble reformulert via PAGON-gruppen. Nye idéer som påvirket 1960-tallets BK II-prosjekter kan knyttes til Sverre Fehn og Jørn Utzon, og til den utviklingen som CIAM gjennomgikk i etterkrigstiden.

I kapittel 4 dreier diskusjonen seg om gjenreisingen av utdanningens boligfag ved Institutt for byggekunst III i begynnelsen av 1960-tallet. Til tross for at boligbygging og planlegging av større områder var den største oppgaven i det norske samfunnet etter krigen og gjennom 1950-årene, var bolig- og byplanundervisningen i utdanningen nedprioritert i årene etter krigen og helt fram til 1960-tallet. Dette skyldtes delvis den vanskelige posisjonen bolig- og byplanprofessor Sverre Pedersen hadde etter sitt arbeid med Brente Steders Regulering under krigen. Den nye professoren i et «rent» boligfag fra 1958, Herman Krag, videreførte deler av Pedersens polytekniske undervisning. Krag formidlet arkitekturens praktiske og konstruktive problemstillinger utfra en tradisjonell rolleforståelse i en virkelighetsnær undervisning. Boligdiplomene fra denne perioden kan på den ene siden sees parallell med en videreføring av Knut Knutsens tradisjoner i norsk arkitektur. På den andre siden kan det synes som deler av den internasjonale modernismekritikken, hentet fra Townscapebevegelsen og Team Ten, i større grad kom til uttrykk i disse prosjektene enn i samtidig norsk boligbygging. Særlig boligoppgaver som i hovedsak ble utviklet i siste halvdel av 1960-tallet, med oppgaveformuleringer initiert av de unge lærerne ved instituttet, kan tolkes som en form for korreks til en ensidig industriell og rasjonell norsk boligbygging fra perioden. I sammenkoplingen av nye internasjonale tendenser og norske tradisjoner synes flere av disse boligprosjektene å ligge i forkant av norsk boligarkitektur spesielt i forhold til den typologiske utviklingen av terassehuset.

Kapittel 5 behandler monumentalfaget BK IV gjennom 1960-tallet. Instituttet, som fra 1964 var ledet av professor Einar Myklebust, formidlet et rollesyn som ytterligere fjernet seg fra den tradisjonelle oppfatningen og som nærmet seg norske konkrete problemfelt. Med det nyopprettete faget industribygg søkte instituttet å dekke behovet for generelle industrielle byggesystemer. En av Myklebusts ambisjoner som professor var å utvikle en prosjekteringsanalyse for å unngå intuitive og vilkårlige løsninger. Diplomprosjektene gjenspeiler dels modernismens generalitet slik den kom til uttrykk i den internasjonale systemarkitekturen, dels kan de sees som uttrykk for en kritikk av modernismens manglende evne til å tilpasse seg samfunnets endringer og til å uttrykke mening. Slik tilfelle også var i norsk arkitektur fra perioden gjennomgikk disse diplomarbeidene en utvikling mot materialmessig råhet, tyngde og konstruktiv ekspressivitet.

Strukturalistiske prinsipper ble direkte omsatt til et konstruktivt system. Noen av disse prosjektene, hvor vekten ble lagt på den rasjonelle planens logikk, på prefabrikerte konstruktive elementer og på fleksibilitet, synes å være i forkant av den norske strukturalistiske arkitekturen.

I hele perioden var skolen relativt tett forbundet med norsk arkitektpraksis. I første del av perioden var utdanningen snarere knyttet til praksis via den tradisjonelle verksarkitektens holdninger og kunnskapsnivå enn i forhold til samfunnsmessige behov. Dersom man ser bort fra planleggerkompetansen, ble forholdet mellom arkitektutdanning og norske problemfelt styrket gjennom 1950- og 1960-årene. Korsmos abstrakte formundervisning og internasjonalisering brøt imidlertid både med skolens praksissimulerende tradisjoner og den etablerte tilknytningen til norske forhold. Gjennom hele perioden arbeidet dessuten studentgrupper med prosjekter som brøt med skolens holdninger. I den nære etterkrigstid etablerte studentene en alternativ bolig-og byplan-undervisning. Senere kom studententes holdninger til uttrykk ved å velge andre idealer enn de professoren formidlet eller ved å knytte seg til Arne Korsmos institutt. I seg selv kunne dette bety en kritikk av utdanningen slik den ble praktisert ved de andre instituttene.

Mot slutten av 1960-tallet innebar en generelt økende kritikk av utdanningssystemene at studentene tok undervisningen i egne hender, i oppgaveløsninger som ikke svarte til gjeldene normer ved skolen, og ved at de deltok i andre faglige såvel som politiske aktiviteter utenfor skolen.

Den innledende antagelsen om at arkitektutdanningen med dens studenter representerer en utfordring for gjeldene oppfatninger i praksis og en arena for «det nye», ble til en viss grad avkreftet gjennom forskningsarbeidet. Avgjørende faktorer synes dels å kunne knyttes til den vanskelige tiden rett etter krigen og skolens relativt strenge rammebetingelser, dels til et stabilt undervisningspersonale og til studenters trofasthet mot systemet. Men i avgrensede perioder kan både den formidlingen av holdninger som skjedde innenfor utdanningens ulike «subkulturelle forhold», og de diplomprosjekter som ble utviklet i disse miljøene, tolkes som uttrykk for en kritisk årvåkenhet i forhold til utviklingen i praksis. Avgjørende faktorer synes å være professorer og unge lærere med ambisjoner, studentkullenes sammensetning og studentenes klare stillingstagen til forbilder i undervisning og praksis. Avhandlingen viser at enkeltaktørers rolle; professoren, sensoren, den unge læreren og enkeltstudenten eller studentgruppen, fikk relativt stor innflytelse over utdanningens rammebetingelser og de formvalg som ble foretatt.

2 parts.

La tesi affronta la costruzione della corrispondenza tra oggetti algebrici, ideali nell'anello dei polinomi, e oggetti geometrici, le varietà, e lo studio del loro comportamento sia nel caso affine che nel caso proiettivo.

L'elaborato ha come soggetto le varietà algebriche affini. I primi due capitoli vanno ad analizzare nel dettaglio la corrispondenza fra gli ideali nell'anello dei polinomi e le varietà, che risulta biunivoca nel caso in cui si lavori in un campo algebricamente chiuso e ci si restringa agli ideali radicali. Il terzo e ultimo capitolo è dedicato allo studio di due concetti fondamentali per le varietà algebriche: la loro dimensione e i loro punti singolari. Vengono introdotte tre nozioni di dimensione di una varietà algebrica e se ne dimostra l'equivalenza. Per lo studio delle singolarità, si introduce il cosiddetto criterio jacobiano, basato sullo studio della matrice jacobiana ottenuta tramite le derivate parziali dei polinomi che definiscono la varietà.

L’obiettivo di questa tesi è costruire una corrispondenza tra oggetti algebrici, gli ideali, e oggetti geometrici, le varietà algebriche, e studiarne il comportamento nel caso affine e proiettivo. Nel caso affine, lavorando in campi algebricamente chiusi, si descrive una corrispondenza biunivoca tra ideali radicali e varietà affini non vuote. Ciò permette di riformulare ogni affermazione sulle varietà affini in un’affermazione sugli ideali radicali, e viceversa; in particolare si descrivono le relazioni tra le operazioni su ideali e su varietà: alla somma degli ideali corrisponde l’intersezione di varietà, a prodotto e intersezione di ideali corrisponde l’unione di varietà, al quoziente di ideali corrisponde la chiusura di Zariski della differenza insiemistica delle varietà. Inoltre ad ogni ideale primo corrisponde una varietà irriducibile e agli ideali massimali corrispondono i punti dello spazio. Nel caso proiettivo invece, si considerano ideali omogenei e varietà proiettive, definite da polinomi omogenei. Restringendosi a campi algebricamente chiusi, si ha una corrispondenza biunivoca tra varietà proiettive non vuote e ideali radicali omogenei contenuti in un particolare ideale, (x_0,…,x_n). Con queste restrizioni la corrispondenza tra le operazioni algebriche e geometriche è la stessa studiata nel caso affine. Infine si introduce la chiusura proiettiva di una varietà affine, che è la più piccola varietà proiettiva che contiene una varietà affine data.

Modern Avrupa fikri; iktisadi, siyasi ve kültürel düzlemde iş birliği ile ortak değerlerin yüceltildiği, benzerlik yerine farklılıkların korunduğu, demokratik kurum ve kurallarıyla kalıcı barış ideali üzerine inşa edilmiştir. Diğer yandan yirmi birinci yüzyılın başından itibaren gelişmiş Avrupa ülkelerine doğru akan insan göçü ve artan terör olayları, birliğin içe dönük korumacı siyaset geliştirmesine ve başlangıçtan itibaren ortak değer olarak yüceltilen ideallerin sorgulanmasına neden olmuştur. Bu minvalde demokratik ideallerin ihmali ve güvenlik kaygılarını odağa alan siyasal anlayışın güçlenmesi nedeniyle birliğe mensup pek çok ülkede yabancı düşmanlığını büyütmeye yönelik politikalar üreten siyasal hareketlerin ortaya çıkmasına neden olmuştur. Bahse konu gelişmeler çerçevesinde; çalışmanın örneklemi olarak belirlenen “Christian Schwochow, Je Suis Karl-2021” adlı sinema filmi, ihmal edilen idealler ve yükselen yabancı düşmanlığı üzerinden incelenmektedir. Filmin çoklu okumaya olanak tanıyan anlatısı; tarihsel bağlamdan kopmadan, sosyolojik kavramlarla ele alınmakta ve göç ya da terör meseleleriyle bu meselelerden beslenen ırkçı radikalleşme Avrupa’nın savaşçı geçmişinden miras korkuları üzerinden yorumlanmaktadır.

Edebiyatçı, gazeteci ve siyasetçi gibi pek çok yönü ile dikkat çeken Fevzi Lütfi Karaosmanoğlu, Resimli Gazete ve Son Telgraf gazetelerinde gündelik ve politik konularda yazılar yayınladı. Özellikle Son Telgraf Gazetesinde dönemin iktidarını ve yöneticilerini eleştirdiği yazıları ile dikkat çekti. Karaosmanoğlu’nun muhalefet ettiği konuların başında; basın üzerindeki baskılar, mebusların halkın sorunlarına kulak tıkadığı ve ellerindeki yetkiyi kötüye kullandıkları ve CHF’deki bürokratik zümre egemenliği geliyordu. Karaosmanoğlu’nun CHF’ye muhalif olması onun geniş anlamda Cumhuriyet idealleri ve ideolojisine de muhalif olması anlamına gelmiyordu. CHF’yi sert bir şekilde eleştirmesi, dini-geleneksel değerler ile o değerleri benimsemiş kitleye daha saygılı olması ve sosyal siyasal dönüşümlerde daha ılımlı bir yaklaşımı savunması, Karaosmanoğlu’nu dönemine muhalif kılmıştır. Karaosmanoğlu’nun CHF temelinde şekillenen yaklaşımı, onun Türkiye Cumhuriyeti’nin ilk muhalefet fırkası olan TCF’yi desteklemesini sağladı. Son Telgraf Gazetesi’nde TCF lehine yazdığı bir yazı sebebiyle Elazığ İstiklal Mahkemesinde idam talebiyle yargılandı. Bu davada suçsuz bulunup serbest bırakılsa da uzun süre yazılarına ara verdi. Karaosmanoğlu’nun muhalefeti, 1940’lı yıllardan sonra yeniden kendini göstermiş, CHP yönetimine eleştirileri devam etmiştir. Bu muhalefet onun çok partili hayata geçişle birlikte DP saflarında yer almasına sebep olmuştur. Ancak bir süre sonra DP’den ihraç edilen Karaosmanoğlu, partiden ayrılan arkadaşlarıyla birlikte 1955 yılında Hürriyet Partisini kurdu. 1958 yılında partisiyle birlikte CHP’ye katıldı. 27 Mayıs 1960 darbesinden sonra Kurucu Meclise seçilen Karaosmanoğlu, 1961 seçimlerinde CHP Manisa milletvekili oldu. CHP yöneticileri ile yaşadığı anlaşmazlık nedeniyle 4 Mart 1962’de hem milletvekilliğinden hem de partiden istifa etti. Karaosmanoğlu’nun her dönemde muhalefetine devam etmesi, onun doğru bulduğu çizgilerinden ayrılmadığını göstermektedir. Bu çalışmada, gazeteci kimliği ile tanınan ve ardından siyasetçi olarak dönemin en önemli muhalefet partilerinde kendini gösteren Karaosmanoğlu’nun çok yönlü hayatı ele alınacaktır.

”En aften så fortalte jeg om, hvordan man laver akvarelmaling, og en anden aften var der en, der fortalte om høbinding og hvordan – og en tredje aften var det hende der keramikeren.” ”Så satte de bare et kæmpe skilt op, og det fyldte hele væggen i vores rum med vores Robert Jacobsen plakater.” ”Og det er jo det, som jeg synes, jeg har, og det, som jeg kan se, mine naboer har. En tillid til at vi vil det bedste for vores naboer og for byen – og at vi kan gøre det, vi siger. Og hvis vi ikke kan det, så bliver vi klogere undervejs og ændrer det til det bedre.” ”... et alternativt rum for unge mennesker, som er trygt at være i, som bygger på feministiske normer som safe space og idealer om ligeværd og tryghed, som man kan have svært ved at finde i andre konstellationer.” Disse udtalelser fra brugere er indsamlet i danske kultur- huse og andre borgerinddragende kulturinstitutioner. Men hvad betyder kulturhusene? Hvilken rolle spiller deres rum? Hvilke brugere har de? Og hvilke deltagelsesformer praktiseres? De spørgsmål behandles i denne rapport, som er et resultat af et omfangsrigt kvalitativt studie i 28 kulturhuse. Studiet er sket i samarbejde med medforskere i alle kulturhusene og er anden delundersøgelse i forsknings- og udviklings- projektet DELTAG.

Forskningsrapporten ”Familiepædagogen” – som trivsel og forebyggelsesaktør belyser, hvad der kendetegner arbejdet med trivsel for ledere og pædagoger, når de har en tæt, forebyggende og opsøgende kontakt med familier. I forskningsrapporten skitseres tre policy `bølger´ for pædagogers og lederes arbejde med familier og børn, hvor trivsel bliver tillagt forskellige betydninger: (1) ”Trivsel som målbart fænomen – ledere og pædagoger forventes at opdele og måle børn”. (2) ”Trivsel som subjektivt oplevet – pædagoger og ledere forventes at leve sig ind i det enkelte barns perspektiv og situation”. (3) ”Trivsel som fællesskaber og tilhør – pædagoger og ledere forventes at skabe almene fællesskaber med plads til forskellighed blandt børn”. I rapportens policy analysen belyses især den sidste trivselsbølge og der rejses en række dilemmaer, som det pædagogisk set kan være vigtigt, at der er opmærksomhed på. I rapporten kan læses om, hvilke glidninger, der sker når aktuelle trivselsdagsordner med idealer om tilhør og fællesskaber fremhæver lederes og pædagogers ”relationskompetence”. Der belyses også, hvordan trivselsbølgen indebærer en økonomisk og administrativ bevægelse, når en vægtning af tilhør for flere børn i fællesskaber driver en udvidelse af almentilbuddet frem, der nu skal løse mere sammensatte opgaver for de samme ressourcer. Begge dele risikerer at individualisere pædagogers og lederes arbejde og at nedtone samfundsmæssigt ulige vilkår for familier, og børn, etiske dilemmaer og den organisatoriske indlejrethed for arbejdet Pædagoger og ledere arbejder i en høj kompleksitet – med talrige familier og børn og ikke blot én enkelt familie og barn ad gangen. I praksis analysen viser rapporten, hvordan pædagoger og ledere sammen udvikler en organisatorisk skarpsindighed, hvor de for at styrke familiers og børns tilhør på daglig basis gentænker deres organiseringer af praksisser og (op)finder ressourcer. Det er et arbejde, der ikke er synligt i organisatoriske diagrammer og arbejdsgange. I rapporten beskrives det som et tilbagevendende pædagogisk arbejde med ”at gøre tilhør”. Dette arbejde slider samtidig, og det forstærker og intensiverer høje følelsesmæssige krav i arbejdet. I lederes og pædagogers arbejde med familier og børn opstår en særlig social bekymringsform: De bekymrer sig for, om der opstår ulighed for familierne og børnene i kontakten med offentlige institutioner og i adgangen til hjælp. Den bekymring adskiller sig fra omsorgsbekymring og udviklingsbekymring. Det er samtidig en bekymringsform, der kan blive hjemløs, da der ofte ikke er nogen steder at placere den, og som de derfor selv tager på sig. Det løbende trivselsarbejde med at skabe tilhør for børn og familier kan for pædagoger såvel som ledere indebærer en tæthed og en voldsomhed. I rollen mellem det lyttende og tillidsopbyggende, og den rolle der ligger i det indgribende strækkes de her til det yderste.