Academic literature on the topic 'Voksenliv'

Det er ikke svært i daglig tale at definere ungdom – alle ved, at det er en tidsperiode mellem barndom og voksenliv. Det er imidlertid mere vanskeligt at formulere en præcis videnskabelig definition af ungdom, idet ungdomsbegrebet varierer fra tid til anden og fra kultur til kultur. John Gillis har i Youth and History (1974) beskrevet ungdom som en specifik socialgruppe med sin egen funktion og position i samfundet, og det er netop i bestemmelsen af dette, at vi kommer i vanskeligheder. I stort set alle kulturer er voksenlivet defineret ved, at man kan stifte egen familie, samt principielt via sin arbejdskraft at kunne brødføde denne. I visse kulturer bliver børn imidlertid tidligt sat i arbejde og derfor er et af de primære kriterier for voksen status muligheden for familiedannelse. At der eksisterer undtagelser fra denne definition er tydeligt, når man ser på teenagegraviditeter – ”de unge mødre” – og på det faktum, at mennesker i den vestlige verden får bør senere og senere, når de er ude over den ”første ungdom”. Samtidig med, at ungdommen varer længere og længere, når man ser på livsstil og voksnes mennesker selvfremstilling.

Til trods for stigende opmærksomhed på impostor-fænomenet (herefter IF) de seneste år, er mængden af kvalitativ forskning inden for området særdeles sparsom. Formålet med denne artikel er derfor at udføre en kvalitativ undersøgelse for at få indsigt i følelser, tanker og adfærd associeret med oplevelsen af IF blandt unge voksne. Livsperioden, som unge voksne befinder sig i, anskues inden for en teoretisk rammeforståelse om fremspirende voksenliv (eng. emerging adulthood). Analysen udføres på baggrund af interviewdata fra ni unge voksne. Fundene indikerer, at unge voksne oplever og håndterer IF på særdeles komplekse måder, som ofte kompliceres af udviklingsmæssige udfordringer i deres uddannelses- og arbejdsmæssige kontekster. Baseret på analysens resultater og den efterfølgende diskussion, konkluderes det, at selvom eksisterende teori og fund om IF omfatter fællestræk ved oplevelsen af IF, kan dette ikke fyldestgørende indfange de unge voksnes nuancerede, personlige oplevelser. Dette studie illustrer således, hvordan den kvalitative tilgang kan berige forståelsen af IF.

AbstractIn this article the authors present a meta-synthesis of their studies on secure institutions in Sweden and Denmark. The aim of the metasynthesis is to explore how the context of confinement shapes the possibilities for providing treatment and positive change for at-risk youth. Drawing on meta-synthesis methodology the authors extract content from nine studies published in 20 articles. We highlight three dimensions, which are a) treatment practices and behavioural regulation, b) the carceral materialities and sociomaterial practices, and c) relations. We argue that while treatment is curtailed by confinement, improvements can be made to support more successful change among at-risk youth and smooth their transition into adulthood. Artiklen præsenterer en metasyntese af ni studier om sikrede institutioner i Danmark og Sverige. Formålet med metasyntesen er at undersøge, hvordan frihedsberøvelse rammesætter behandling og forandringsarbejde med unge i udsatte positioner. Forfatterne analyserer 20 artikler fordelt på ni studier, de selv har gennemført. Analysen har fokus på tre centrale forhold; a) behandlingsarbejde og adfærdsregulering, b) materialitet og sociomaterielle praktikker, og c) relationer. Vi argumenterer for, at behandling påvirkes af frihedsberøvelse, men med forbedringer kan behandling på sikret institution bidrage til at skabe positiv forandring og sikre de unges overgang til voksenliv.

The labour market in many European countries is changing and for many young people it leads to challenges in gaining a lasting connection to working life. School dropout and deficiencies in their education lead to challenges for many young people on the road to adulthood. Students who find it difficult to complete a vocational education in upper secondary school, now have the opportunity to be training candidates in a practically oriented education with a limited number of competence goals. Work inclusion means that the individual's ability to work will be examined in various ways to increase the possibility of permanent work. However, work inclusion is a complex phenomenon, where several actors may be involved and where the goals and progress plan will vary. This is costly and stressful for both the individual and the society. Working life is a central learning arena within upper secondary education, and there will be a need to facilitate participation in this arena also for students with a need for adapted education.

Et barn går tur med sin far i centrum af en større by. Det er hen på eftermiddagen, og solens stråler har fundet vej til deres fælles agenda mellem de høje bygninger fra en sydvendt vinkel. Mens de går, ser barnet, at der ligger avispapir og andre efterladenskaber i vejkanten. Faderen bemærker det ikke, før barnet spørger: »Hvordan kan det være, at nogen mennesker bare smider deres papir på gaden, så andre skal rydde det op?«. »Tjah« siger faderen, »det er jo også mærkeligt, men det er ikke alle de mennesker, der er voksne udenpå, der også er voksne indeni«. Barnet kigger op på ham og spørger: »Hvad mener du?«. Efter lidt tid siger han: »For nogle mennesker er det sådan, at selv om de er store udenpå og ligner en voksen, så er de i virkeligheden ikke rigtig store indeni. Og så tænker de ikke på, at det, som de smider rundt omkring, det er der andre, der skal rydde op«. Barnet ser ud til at lytte, og han fortsætter: »Der er også nogle voksne, der virker som om, de er søde udenpå, men som ikke er det indeni, og som derfor kan finde på at være onde ved andre«. »Nåh, ligesom Frollo« siger barnet, der har set Klokkeren fra Notre Dame . »Ja, lidt ligesom Frollo«, siger faderen med en satsning på, at han ikke bliver spurgt om, hvad det så vil sige, at være en ‘rigtig’ voksen. For hvordan svarer man lige på det?

Dette temanummer indeholder 12 artikler, der tager fat på aktuelle problemstillingeri sociale institutioner i dag. Temanummerets artikler kan grupperesi tre dele: artikler om institutionsliv, om transition til et selvstændigt voksenlivog artikler om professionelles refleksioner over deres arbejde.

Baggrund : Meget få forskningsprojekter har udforsket den unge voksne cancerpatients mestring. Selvom antallet af unge voksne, som diagnosticeres med cancer er lille, anses det for væsentligt at opnå en kompleks og dyb helhedsforståelse af deres mestring, eftersom prognosen for helbredelse i denne aldersgruppe generelt er god, ogde således efterfølgende forventes at have et helt voksenliv at planlægge og håbe for, leve og mestre. Hensigt : at opnå en fordybet indsigt iden unge voksne cancerpatients levede erfaring af egen mest-ring gennem hendes/hans egne fortællinger med fokus på bevarelse/genskabelse af selvforståelse, virkelighedsforståelse og livsforståelse i behandlingsfasen af cancersygdommen. Metode : Som en væsentlig del af dette forskningsprojekt er udviklet en narrativ hermeneutisk - fænomenologisk forskningsmetode funderet i Paul Ricoeurs filosofi. Otte unge cancerpatienter imellem 21 og 31 år har deltaget i forskningsprojektet.Resultat :Fire metafortællinger om primært eksistentielle mestringstemaer i det unge voksenliv med cancer er vokset frem af deltageres fortællinger. Narrative mestringstemaer i disse er forandring og konstans i det unge voksenliv med cancer, nærhed og afstand i hverdagslivet med cancer, livsmod oglidelse i livetmed cancer, som parvis optræder i en kontinuerlig og samtidig bevægelse/spændingimellem hinanden og den eksistentielle betydning af metaforisk og symbolsk billedsprog og præfigurative, konfigurative og refigurative dimensioner i fortællingen for mestring i det unge voksenliv med cancer. Konklusion : Deltageres mestring fremstår meget situationsbunden, hvor samtidighed og kontinu-erlig bevægelse imellemovenstående mestringstemaer er kendetegnende for den unge voksne cancerpatients mestring, således at de kontinuerligt er/bevæger sig mange steder på samme tid i deresmestring. Deltageres mestring kommer til eksistens gennem fortælling, med tilblivelsen af narrativ identitet i en kreativ, refleksiv efterligning eller gendigtning af begivenheder/erfaringer i det levede liv. Fortællingens mimetiske dimensioner i deltageres samlede fortællinger fremstår således både som væsentlige kendetegn for deltageres fortælleproces og mestringsproces
Background : Very few research projects have studiedthe coping of the young adult cancer patient.Even though the number of young adults diagnosed with cancer is small, it is considered essential togain a comprehensive and deep understanding of the coping of this age group as the prognosis of being cured is verygood. The majority may therefore have a whole adult life to plan and hope for, live and cope with. Purpose : To gain a comprehensive and deep understanding of the lived experience of coping of the young adult cancer patient through personal narratives focusing on preservation/recreation of self-understanding, understanding of realityand understanding of life in the treatment phase of the cancerdisease. Method : As an integral part of this research project a narrative hermeneutic - phenomenological research method based on the philosophy of Paul Ricoeur has been developed. Eight young adultcancer patients have participated in the research project. Result : Four metanarratives about primarily existential coping themes in the young adult life with cancer have developed from the narratives of the participants. Narrative metathemes of these arechange and constancy in young adult life with cancer, nearness and distance in everyday life withcancer, life-force and suffering in life with cancer, which appear in couples in a continuous and simultaneous movement/tension between each other, and the existential meaning of metaphoric andsymbolic figurative language and prefigurative, configurative and refigurative dimensions in nar-ration/narratives for coping in the young adult life with cancer. Conclusion : The coping of the participants appears very situational, in that simultaneity and continuous movement between the above coping themes are characteristics of the coping of the young adult cancer patient, as they continuously and simultaneously are/are moving in many places in their coping. The coping of the participants come to existence through narration/narratives with the creation of narrative identityin a creative,reflective imitation or reinvention of events/ experiences of the lived life. The mimetic dimensions of narration/narratives in the narratives of theparticipants appear thus as essential characteristics of their narration process as well as coping process.

ISBN 91-7997-102-4

Denne oppgaven er basert på en kvalitativ intervjustudie med syv voksne personer som er rammet av kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) og som har deltatt i en forskningsstudie hvor standard kognitiv atferdsterapi (SCBT) inngår. Oppgavens tema er læringsprosesser knyttet til mestring av hverdagsliv med langvarige helseutfordringer av ubestemt art i voksenlivet, herunder CFS/ME. Oppgaven søker å finne svar på følgende problemstilling: «Hvordan kan deltakelse i SCBT bidra til læring som omdanner meningsstrukturer og slik fremmer mestring og kontroll i eget liv?» Analysen avgrenses til i hovedsak å gjelde de informantene som uttrykker å ha inngått i omgripende personlig læring som følge av deltakelse i SCBT. Mezirows individsentrerte transformative læringsteori er valgt som hovedteori for å belyse oppgavens problemstilling. Deler av Biesta og Tedders økologisk orienterte teori om agency er anvendt som supplerende teori. Hensikten med oppgaven er å oppnå økt forståelse for den enkeltes uttrykte opplevde læringserfaringer. Kvalitativt semistrukturert intervjudesign inspirert av læringsfortellinger som intervjuform er brukt som metodisk tilnærming . I oppgavens diskusjonsdel drøftes funn i lys av valgt teorigrunnlag og foreliggende forskning om tema. Studien viser at deltakelse i SCBT kan bidra til omgripende endringer som fremmer mestring og kontroll i den enkeltes liv. Studiens hovedfunn og informantenes uttrykte viktigste læringserfaringer er aksept. Aksept av seg selv og egen situasjon fremstilles av informantene som et mangefasettert fenomen og beskrives å stå i nær relasjon til sosial kontekst og situasjon. Aksepten settes også i sammenheng med og er et uttrykk for mestring og kontrollutøvelse i eget hverdagsliv. Læringsfortellingene viser hvordan tilegnet akseptoppnåelse interagerer med viktige andre i en stadig pågående og tilbakevendende tilpasningsprosess. Mine funn avdekker at akseptoppnåelse ikke er endelig men må vedlikeholdes for opprettholdelse av mestring og kontroll i den enkeltes pågående hverdagsliv. Med bakgrunn i mine funn og i foreliggende forskning om tema kan det være interessant å følge opp og undersøke videre hvordan aksept utarter og endrer seg over tid. Det kan også være nyttig å utvide økologisk og kontekstorientert perspektiv ved videre forskning for en mer nyansert belysning av mestring, læring og kontrollutøvelse på tvers av ulike kontekster og situasjoner. Kvinners mestringstilnærming og betydningen av personrelaterte forhold i slike omgripende endrings- og læringsprosesser kan også være nyttig å undersøke ved videre forskning.

In this master degree study, emerging adults in the age 18-28 share their parental cancer experiences. The participants all speak of a parent who slowly weakens, which makes them grief over what they've already lost during the parent's illness, but also over the imminent loss. All of them experience their lives as being turned upside-down or severely changed, because of new responsibility, demands, and routines. They describe care responsibility of variable degree, but a feeling of being pulled in several directions is common to all of them. Some of them show particularly much care responsibility for their ill parent, which make them feel ambivalent. They still point out positive sides of being a family caregiver. Intimate care is particularly problematic. Family means a lot to them, and all speak of a close relationship to their ill parent. Many of them also grief over not being able to share great moments with the parent, like marriage and having children. The participants in the study show a need for comfort, support, care, being cheered up, information, being seen, being included and spoken to by health care professionals, and the need for support from family and friends. All of them express the need for someone to talk to. Six of them have reduced their usual activities to spend more time with their ill parent. Many of the participants say that it does them good when health care professionals show interest, take the initiative, and dare to ask and include them. Six of the participants points out, describes the benefit of, and the wish to speak with other emerging adults with parental cancer. Opportunities of conversation with other emerging adults with parental cancer is emphasized as something valuable, because they learn from it and it gives them more perspective. Family caregivers describe a wish for support groups. From the studies of Arnett(2000), one can realize that young people in this age period is neither defined by society nor widely by development psychology. Because this particular age becomes "invisible", the help that is offered to them is severely limited. One can imagine that few or nooffers of help sends signals of no need for help. This kind of signal may in turn make these emerging adults not demand anything. A feeling of being alone with a problem may cause difficulty of demanding focus. This way of thinking is supported by Engelbrekt(2005) who points out that emerging adults with parental cancer are missing "claim makers". If nobody has been made aware of, or point out a particular social problem, it will not become a social problem. Engelbrekt(2005) also points out that there is very little focus on young people who live with parental cancer. Many professionals become aware of their need for help after the parent has deceased, but this is insufficient. Emerging adult's invisibility becomes clear and is further verified by looking at what the health care system has to offer; health care for the age 0-18 and health care for adults. It is essential to point out that the participants of this study are standing with each foot in two different areas, one in being adult and one in being adolescent, having specific experiences and needs as a result of being an emerging adult with parental cancer.
I denne masterstudien har unge på vei inn i voksenlivet, i alderen 18-28 år med alvorlig kreftsyk forelder delt sine opplevelser knyttet til det å være pårørende. Informantene viser til en gradvis svekkelse hos forelder, noe som gjør at de både sørger over det de allerede har mistet gjennom forelders sykdom, samt over forventet tap av forelder. Samtlige opplever at livet har blitt snudd på hodet eller forandret, gjennom annet ansvar, krav og rutiner. Felles for samtlige er opplevelsen av press og krysspress. Et par viser til et ekstra stort omsorgsansvar for sine syke foreldre og opplever ambivalens knyttet til dette. De fremhever likevel også positive sider ved det store omsorgsansvaret. Intim pleie blir av flere trukket frem som problematisk. Familie betyr svært mye og samtlige viser til et nært forhold med sin syke forelder. Flere viser til sorg over ikke å få dele store begiventheter som giftemål og egne barn med forelder. Informantene viser til behov for trøst, støtte, omsorg, oppmuntring, informasjon, det å bli sett, inkludert og snakket med av helsepersonell, motta støtte fra familie og venner. Samtlige uttrykker et behov for noen å snakke med. Seks stykker har redusert egne aktiviteter for å tilbringe mer tid med sin syke forelder. Flere trekker frem at det gjør godt når helsepersonell viser interesse, tar initiativ, tør å spørre og inkludere dem. Seks stykker trekker frem, og vister til nytten av og ønsket om å snakke med andre pårørende. Samtalemuligheter med andre pårørende blir fremhevet som verdifullt, fordi det gir læring og perspektiver. Informantene med det største omsorgsansvaret spesifiserer et ønske om samtalegrupper for pårørende. Ut fra Arnett (2000) kan man forstå at unge som en spesifikk aldersgruppe, verken blir definert av samfunnet eller i utbredt grad innenfor utviklingspsykologi. Ettersom aldersperioden blir ”usynlig” er det svært begrenset hva som finnes av tilbud. Man kan se for seg at få eller ingen tilbud, sender signaler til de unge om at de som gruppe ikke har behov. Et slikt signal kan på sin side bidra til at de unge heller ikke krever noe. Hvis man opplever å være alene med et problem kan det være vanskelig å kreve fokus. Dette resonnementet støttes av Engelbrekt (2005) som poengterer at unge med alvorlig syk forelder mangler ”claim makers”. Hvis ingen er gjort oppmerksom på, eller trekker frem et spesifikt sosialt problem, vil det heller ikke oppstå som et sosialt problem. Engelbrekt (2005) viser til at det er lite fokus på unge som lever med en alvorlig syk forelder. Mange profesjonelle blir først klar over de unges hjelpebehov når forelder er død, men dette er ikke tilstrekkelig. De unges usynlighet kommer også til syne og blir bekreftet gjennom hjelpeapparates todeling i barn og ungdom fra 0-18 år og voksen inndeling av tilbudene. Det er essensielt å fremheve at de unge informantene står med en fot i to leire, mellom ungdom og voksen. Denne ”midt-i-mellomheten” gir spesifikke erfaringstyper og behov tilknyttet det å være ung pårørende på vei inn i voksenlivet med alvorlig kreftsyk forelder.

Antologien Fra barnehage til voksenliv. Utdanning, didak­tikk og verdi består av profesjonsnær forskning på lærer­utdanningene og videregående opplæring, og på praksisfeltene barnehage og grunnskole. De 18 forfatterne, som har basert sine bidrag på forskning fra egen praksis, har lang erfaring med formidling av kunnskap og verdier som er viktige i pedagogiske sammenhenger. Antologien Fra barnehage til voksen­liv. Utdanning, didaktikk og verdi inneholder forskningsdata fra utdanningssektoren samt oppdatert informasjon og viten­skapelige forsknings­resultater fra prosjekter i kommunen, fylkeskommunen og private institusjoner. Vi håper at tekstene vil motivere til danning og kritisk tenkning, og utfordre til aktivt engasje­ment for medmennesker og samfunn både i Norge og globalt.

I ei tid prega av migrasjon kan vi ofte lese om dei utfordringane annleisheit fører med seg. Men også det å arbeide i andre kontekstar enn dei ein kjenner frå før kan opplevast som krevjande. For norske pedagogar som kjem som arbeidande gjester kan også den framande kulturen representere ei utfordring i seg sjølv. Kvart år reiser norske pedagogar til land i Afrika og Asia for erfaringsutveksling og samarbeid. Dette er utgangspunktet for denne studien av møte mellom norske og nepalske lærarutdannarar, og refleksjonen over kva som skal til for å kunne forstå og anerkjenne kvarandre som samarbeidspartnarar og medarbeidarar. Studien byggjer på 12 år med erfaring, eigne notat og utvalt litteratur som omhandlar anerkjenning og forståing. Artikkelen skildrar utfordringane samarbeid med ein annan kultur kan føre med seg, og opplevinga av å vere ein gjest som ikkje høyrer til. Men det er rettleiing, kulturmøte, anerkjenning og forståing som står sentralt i artikkelen. På fleire vis har dette vore eit feltarbeid i eigen kultur i eit framand land.

Veiledning er en læringsarena og et redskap for å utvikle profesjonalitet i yrket. I veiledning kan det åpnes opp for refleksjon og oppdagelser som er annerledes enn ordinære samtaler mellom kollegaer. Denne studien undersøker hvordan studenter i faget Pedagogisk veiledning beskriver sin egen utvikling og læring i møte med arbeidskravet «Mitt pedagogiske credo». Det empiriske materialet er innhentet gjennom kvalitativ metode, bestående av analyse av dokumenter fra 15 studenter, både logger og refleksjonsnotat, samt fra et strukturert litteratursøk. Studien viser at studentene i møte med arbeidskravet utfordres på en slik måte at de endrer tenkning om veilederrollen og blir bevisstgjort sin egen væremåte. Den konkluderer med at studentene gjennom studiet også istandsettes til å videreutvikle profesjonsfellesskapet på eget arbeidssted.

Barnehagelæreren har et samfunnsmandat som krever bevissthet om holdninger og verdier som ligger til grunn for det pedagogiske arbeidet. Forståelse for samfunnsmandatet er en sentral del av utdanningen. Det pedagogiske credoet utvikles gjennom de tre årene i utdanningen og det gis veiledning individuelt og i grupper. Hensikten med å utvikle sitt pedagogiske credo er blant annet å bli klar over egne verdier og holdninger i møte med samfunnsmandatet. Studien ønsker å belyse dette gjennom problemstillingen: På hvilken måte bidrar arbeidet med pedagogisk credo i barnehagelærerutdanningen til studentenes forståelse av verdiene i samfunnsmandatet og av pedagogisk ledelse? Data i denne studien bygger på tekstanalyse av 43 «pedagogiske credo» fra tredje-års studenter i barnehagelærerutdanningen ved NLA Høgskolen. Arbeidet med pedagogisk credo beskrives som en skriftliggjøring av egne refleksjoner omkring studentens pågående danningsprosess fra student til å bli en profesjonell yrkesutøver. Analysen viser at flertallet av studentene har en grunnleggende forståelse for pedagogisk leders ansvar for å realisere samfunnsmandatets verdier og innhold. Som framtidige ledere vektlegger barnehagelærerstudentene respekt, omsorg og likeverd som de mest sentrale verdier. Disse verdiene er også viktige i samfunnsmandatet. Deres beskrivelse av verdiene som ledere av barn og medarbeidere presenteres og drøftes.

Artikkelen utforskar verdien av non-verbal samhandlingskompetanse, og munnleg forteljarkunst som ein veg inn til denne. Læreplanverket til kunnskapsløftet føreset arbeid med munnleg ferdigheit, både formidling, lytting og forståing. I møtet mellom forteljar og tilhøyrarar skjer det ein interaksjon mellom forteljar, forteljing og tilhøyrar, der verbal og non-verbal formidling og lytting står sentralt. I denne artikkelen vert dette møtet belyst med følgjande problemstilling: Korleis kan ungdomar gjennom kurs i munnleg forteljing erfara og utvikla non-verbal samhandlingskompetanse? Artikkelen byggjer på intervju med fleirkulturelle elevar på niande trinn som er erfarne lyttarar, og som har teke del i eit forteljarkurs. Rundt 70 elevar deltok på kurset, og studien følgjer seks elevar, som er intervjua i etterkant, både om kurset, og om tidlegare erfaringar med lytting til forteljing. Funn er analysert og drøfta i lys av sosiokulturell teori, og teori om munnleg forteljing, munnleg ferdigheit, retorikk og multimodalitet. Sentrale funn syner at elevane har eit medvit om munnleg forteljing som ein multimodal aktivitet, der non-verbale og verbale modalitetar utfyller kvarandre, og der forteljaren gjennom bruken av dei ulike modalitetane har ansvar for tilhøyraren si oppleving. På denne måten erfarer og utviklar elevane samhandlingskompetanse, gjennom arbeidet med den munnlege forteljinga.

Voksne som samhandler med barn kommer ofte i situasjoner som ikke har en handlingsmaksime. Dette er gjennomgående også for lærerprofesjonen og må av den grunn fokuseres på i lærerutdanningen. For å øve opp og reflektere over mulige handlingsvalg kan samtaler med utgangspunkt i ulike kunstverk være en vei å gå. Gjennom dialog, ulike stemmer og parallelle historier kan det profesjonelle skjønn og egen subjektivitet styrkes og utvikles. Denne studien undersøker hvordan et kull i lærerutdanningen reflekterer over et kunstverk, og artikkelen drøfter hvordan kunstverk kan åpne for pedagogisk refleksjon og profesjonsetisk bevissthet. Det empiriske materialet er innhentet gjennom kvalitativ metode, bestående av analyse av 45 studentdokumenter, samt et strukturert litteratursøk. Analysen viser at kunstverk inviterer til dialog og profesjonsetisk bevissthet, men at bruk av kunstverk som igangsetter for pedagogisk refleksjon bør introduseres som metode og anvendes flere ganger om studenter skal bli fortrolig med dette. Artikkelen skisserer videre hvordan lærerutdanningen ved å introdusere og anvende denne metoden kan være med på å gi lærerstudenter en grunnleggende handlingskompetanse til selvrefleksjon. Det vil være i tråd med beskrivelser om profesjonsfellesskapet i ny overordnet del i læreplanverket og forventningen om en lærers livslange læring.

Artikkelen undersøker lærerens rolle i den spesialpedagogiske tiltakskjeden og videre hvordan elevens medvirkning kan inkluderes i denne prosessen. Tiltakskjeden består av seks faser hvor lærerens rolle er særlig viktig i første, femte og sjette fase. Med utgangspunkt i Lindensjö & Lundgrens (2000) begreper formulering- og realiseringsarenaen, vil vi gjennom et litteratursøk undersøke hva sentrale dokumenter og forskning sier om lærerens rolle og ansvar i den spesialpedagogiske tiltakskjede. Formuleringsarenaen handler om intensjoner og føringer i eksempelvis offentlige styringsdokumenter, mens realiseringsarenaen viser til hvordan disse intensjonene blir iverksatt. I diskusjonsdelen brukes en modell inspirert av Lindensjö og Lundgren (2000) som en analytisk linse for å diskutere artikkelens problemstilling sammen med resultater fra litteratursøket. Våre funn viser at lærernes rolle og ansvar, og elevens medvirkning i liten grad er løftet frem i tiltakskjeden. Resultatet viser at fokus i utvalgte dokumenter og forskingslitteratur har vært/er mer rettet mot saksgang og prosedyrer enn mot lærers rolle, ansvar og barns medvirkning i denne prosessen.

Den norske skole står overfor en rekke utfordringer for å imøtekomme samfunnsmandatet om å skape en skole som byr på meningsfulle helhetlige lærings- og sosialiseringspraksiser for alle elever. En av disse utfordringene er å innfri kravet om likeverdig opplæring i en inkluderende og raus skole uavhengig av elevenes nasjonalitet, bakgrunn, legning eller religiøs tilhørighet. Her står trivselen til den enkelte elev sentralt. Denne studien ser nærmere på betydningen av trivsel ved å utforske erfaringene til en nyankommen innvandrerelev og hennes mor i møte med den norske grunnskolen. Det ble gjennomført en singel-casestudie som baserer seg på et strukturert litteratursøk, en tekstanalyse av mors dagbok og et kvalitativt dybdeintervju med moren. Data som fremkom ved de tre ulike metodiske tilnærmingene, ble analysert individuelt av forfatterne og fortettet for å oppnå en forståelse på et generelt og helhetlig nivå. Studiens funn indikerer at trivsel er utslagsgivende for opplevelsen av inkludering, for å etablere kontakter i nærområdet og for å få venner både i lukkede og åpne rom. Opplevd trivsel kan også være en utslagsgivende faktor for læring og motivasjon. Trivsel kan også ses på som en resiliensfaktor. Studien konkluderer derfor med at trivsel kan bli utslagsgivende for integreringsprosessen for nye elever.

Historiebevissthet ble lansert som det nye slagordet for historiefaget i den skandinaviske skolen på 1980-tallet. Mens talsmenn for den nye strømningen ønsket å dreie skolefaget i mer filosofisk retning og i større grad rette fokuset mot elevenes hverdagsliv og identitet, innvendte kritikerne at de nye tankene ikke lot seg operasjonalisere i klasserommet. Artikkelen gjennomgår og analyserer resultatene fra et utvalg av ni norske og svenske studier som har undersøkt lærernes forståelse av historiebevissthetsbegrepet og dets nedslag i skolen. Gjennomgangen viser at det er et stort gap mellom ambisjonsnivået som historiedidaktikere ved universiteter og lærerutdanningsinstitusjoner har siktet seg inn mot, og mottagelsen av dette tankegodset i skolen.

Fagopplæringen i Norge består av en kombinert opplæring mellom skole og bedrift. Hovedmodellen bygger på to års opplæring i videregående skole (vg1 og vg 2) og to år som lærling i bedrift (vg 3). Ofte oppleves overgangen fra elev til lærling som vanskelig. Studien har som mål å belyse innholdet i elektroundervisningen, sammenhengen mellom lærerens grunnkompetanse i elektro og kartlegging av arbeidslivets behov. Studien hadde en kvalitativ og, en kvantitativ tilnærming og datagrunnlaget baserer seg på 15 faglærere i videregående skole og 38 opplæringsansvarlige i bedrifter i Oslo og Akershus fylkeskommune. Studien viser at innholdet i elektroopplæringen på yrkesfaglinjen teknisk industriell produksjon (TIP) i Oslo og Akershus er omfattende og dekker mange emner som arbeidslivet ikke vurderer som relevant for yrkesutøvelsen. Den store mengden fagområder legger i liten grad til rette for dybdelæring. Undervisningen krever ofte gode forkunnskaper i matematikk og naturfag, og dette er ikke tilpasset elevgruppens forutsetninger. Manglende fokus på sentralt fagstoff fører til at elevene manglet grunnleggende ferdigheter i sentrale fagemner ved overgang til lærlingetiden etter to år i videregående skole. Vi konkluderer med at elektroutdanning i TIP ikke oppnår relevant læringsutbytte for elevene ved overgang fra skole til lærlingetiden.

Grunnleggende ferdigheter som begrep ble innført i grunnopplæringen i Norge med læreplanreformen Kunnskapsløftet i 2006. De fem grunnleggende ferdighetene å lese, å skrive, å regne, muntlige ferdigheter, og digitale ferdigheter skal utvikles som fellesoppgave for alle fag i skolen. Forskning viser at det er ulike forståelser av begrepet grunnleggende ferdigheter og at mange lærere tenker i kategorien elementære ferdigheter og at det handler om å lære inn en ferdighet. Det kan være grunn til å anta at ferdighetsbegrepet langsomt er blitt utarmet i vår moderne tid. Kanskje er det slik at fordi det praktiske og håndverksmessige er blitt devaluert de siste tiår, mangler lærere en dyp forståelse av hvordan ferdigheter læres og videreutvikles, og hvilke tenkemåter som kan utvide forståelsen av ferdigheter. Formålet med artikkelen er å bidra i en diskusjon om hva som kan forsterke trangen og viljen til å forbedre ferdigheter. Artikkelen reflekterer over hvordan kvaliteten kan fremmes i utvikling av grunnleggende ferdigheter i skolesammenheng. Teksten drøfter dette spørsmålet med utgangspunkt i teori fra mesterlæretradisjonen. Perspektivene utvides ved teoretikere som Richard Sennett, Donald Schön og Aristoteles. Det ble tydelig i litteraturstudien at klasserommet som et lærende fellesskap med lærere som gir innsatsen og resultatene verdi, er av stor betydning. Kvalitet kan fremmes gjennom refleksjon og en systematisk og gjennomtenkt tilbakemeldingskultur, der det å gjøre feil ses på som en hjelp til mer læring og ikke minst at det i klassefellesskapet verdsettes og gis rom for forskjellighet, ulike mål og ulike mestringsnivåer.