Academic literature on the topic 'Faglie Normali'

I denne artikel undersøger vi, hvordan universitetsstuderende håndterede omlægningen til digital undervisning og læring, som fulgte af COVID19-nedlukningen af det danske samfund i forårssemestret 2020. Med et teoretisk fundament i især Wengers begrebsapparat (1998) omkring praksisfællesskaber og ”baner” for læring spørger vi, hvilke strategier de studerende brugte til at håndtere fraværet af det normale fysisk læringsrum. Undersøgelsens empiriske materiale består af kvalitative interviews (alle foretaget under nedlukningen) med 23 studerende fra alle studieretninger og årgange på IT-Universitetet i København. De studerende benyttede platforme som Facebook, Discord og Zoom for at etablere erstatninger for de tabte fysiske læringsrum. Analysen viser, at hvor studerende med eksisterende faglige eller sociale relationer til medstuderende generelt lykkedes med at danne praksisfællesskaber, blev det for andre blot til flygtige relationer på tværs af platforme eller ligefrem ensomhed og resignation. Vi diskuterer afslutningsvist forhold og overlap mellem undervisnings- studie- og støttefællesskaber under COVID19-nedlukningen.

Årets årgang af Dansk Teologisk Tidsskrift består af to dobbeltnumre. Med dette bind foreligger det første. Det er i sagens natur mere omfattende end normalt. Næste dobbeltnummer følger inden for overskuelig tid. Ud over den utraditionelle nummering følger Dansk Teologiske Tidsskrift sin traditionelle redaktionelle stil. Vi bringer fem artikler, der dækker alle teologiens discipliner og behandler såvel nye teologiske spørgsmål som gamle spørgsmål på en ny måde. Første artikel af Jan Dietrich omhandler moralsk realisme i Det Gamle Testamente eller den Hebraiske Bibel, som man rettelig bør sige, når man ikke ønsker at anvende det kristne perspektiv på denne skriftsamling. Dietrich tager udgangspunkt hos Platon og stiller spørgsmålet, om det gode er godt i sig selv; eller det er godt, fordi Gud siger, at det er godt? Hvordan forholder Gud sig til det i den første del af Bibelen?Efter eksegesen kommer kirkehistorien. Mette Birkedal Bruun præsenterer sin store disputats om Armand-Jean Rancé og hans reform af cistercienserklosteret La Trappe. Rancés asketiske program indebar en isolation fra samfundet, men samtidig foregik en ret intens udveksling med den omgivende verden. Det dynamiske forhold mellem tilbagetrækning og engagement er temaet for hendes undersøgelse.I den næste artikel præsenteres diakonien som et nyt fagområde inden for dansk teologi. Med anledning i kandidatuddannelsen i diakonived Aarhus Universitet præsenterer Jakob Egeris Thorsen det faglige felt både nationalt og internationalt.De to sidste bidrag omhandler på forskellig vis Søren Kierkegaard. Det første af Anne Louise Nielsen afdækker en teologi hos Kierkegaard. Det er et gammelt spørgsmål, om Kierkegaard overhovedet kan siges at have fremlagt en teologi. Artiklen argumenterer for, at der faktisk foreligger en teologi i Filosofiske Smuler, som kan karakteriseres som en tilblivelsens teologi. Den sætter forfatteren i relation til nyere teologiske positioner.Den sidste artikel læser Lykke-Per på baggrund af Søren Kierkegaards Sygdommen til Døden. Dermed afdækkes, at Henrik Pontoppidanhar været langt mere influeret af Søren Kierkegaards tanker, end man ellers har været opmærksom på. Romanens hovedperson, Per Sidenius, er visse steder fortvivlet på en måde, som bedst forstås gennem Kierkegaards definitioner.Til dette nummer er der god grund til at ønske god læselyst.

I denne artikkelen drøftes studentenes læringsutbytte og opplevelse av endret undervisningsform i grunnkurs i genetikk. Undervisningen ble endret fra tradisjonell forelesning med utstrakt bruk av Power Point til mer studentaktiv undervisning. Det endrede undervisningsopplegget varte i fem uker, og vektla utvikling av omvendt undervisning, utarbeiding av begrepskart, samarbeidslæring, representasjoner/modeller i læring, presentasjon av fagstoff for medstudenter samt hverandrevurdering. Studentenes faglige læringsutbytte ble vurdert i etterkant av disse fem ukene ved å gi studentene fjorårets eksamensspørsmål uten mulighet til forberedelser, mens studentenes personlige opplevelse av undervisningsform og læringsutbytte ble målt med spørreundersøkelser og dybdeintervju. Resultatene våre viser at studentene som fikk undervisning som la vekt på studentenes aktive deltagelse og som fikk uforberedte eksamensspørsmål, presterte faglig like godt som tidligere studenter som hadde hatt tradisjonell undervisning og forberedt seg normalt til eksamen. Dette indikerer at de studentaktive læringsformene ga en mer varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger i genetikkfaget. Utover god fagkunnskap innen genetikk satt studentene igjen med en rekke andre ferdigheter, bl.a.: representasjons-, samarbeids-, presentasjons- og vurderingsferdigheter. 78% av studentene var svært godt eller godt fornøyd med sin totalopplevelse av ukene med studentaktiv læring, og bare 9% sa de ikke ville valgt å bli med på denne økten dersom de fikk velge på nytt. Flere studenter rapporterte også om nye vennskap, noe som viser at tiltaket også bidro til utvikling av det sosiale fellesskapet i emnet. Studentene var samtidig også tydelige på at de brukte mye tid på det endrede undervisningsopplegget, og anbefaler studentaktive læringsformer i dette omfang kun i kortere perioder av et emne.

I denne artikkelen drøftes studentenes læringsutbytte og opplevelse av endret undervisningsform i grunnkurs i genetikk for 182 studenter, fra tradisjonell forelesning med utstrakt bruk av Power Point til mer studentaktiv undervisning. Det endrede undervisningsopplegget varte i fem uker, og vektla utvikling av omvendt undervisning, utarbeiding av begrepskart, samarbeidslæring, representasjoner/konkreter i læring, presentasjon av fagstoff for medstudenter samt hverandrevurdering. Studentenes læringsutbytte ble vurdert i etterkant av disse fem ukene ved å gi studentene fjorårets eksamensspørsmål uten mulighet til forberedelser, mens studentenes opplevelse av undervisningsform ble målt med spørreundersøkelser og dybdeintervju. Resultatene våre viser at studentene som fikk undervisning som la vekt på studentenes aktive deltagelse og som fikk uforberedte eksamensspørsmål, presterte faglig like godt som tidligere studenter som hadde hatt tradisjonell undervisning og forberedt seg normalt til eksamen. Dette er en indikasjon på at studentaktiv læring gir en mer varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger i genetikkfaget, ofte referert til som dybdelæring (Utdanningsdirektoratet, 2019). I tillegg til fagkunnskap innen genetikk satt studentene igjen med en rekke andre ferdigheter, bl.a.: representasjons-, samarbeids-, presentasjons- og vurderingsferdigheter. Det overveldende flertall ga tilbakemelding på at de var motiverte for å lære seg fagstoffet, fornøyd med undervisningsformen og hadde fått nye venner, noe som viser at tiltaket også bidro til utvikling av det sosiale fellesskapet i emnet. Studentene var samtidig også tydelige på at samarbeidslæring er ressurskrevende og anbefaler samarbeidslæring kun i kortere perioder av et emne.

Eventi di fagliazione attiva interessano le rocce carbonatiche degli Appennini centrali italiani a partire dal tardo Pliocene, provocando terremoti e, grazie anche al contributo del sollevamento regionale, controllando lo sviluppo di Deformazioni Gravitative Profonde di Versante (DGPV). Quest’ultime si trovano spesso al footwall di faglie normali attive. Le Principal slip surfaces e slip zones relative sia alle DGPV che a faglie normali emergono da diverse profondità (100-500 m e 1-3 km, rispettivamente), e si sviluppano a diverse di condizioni di temperatura (< 30 °C vs. 0-100 °C), pressioni (< 15 MPa vs. 0-80 MPa) e velocità di scivolamento (< 10-3 m/s, fino a ~ 1 m/s). Tali differenze nelle condizioni di carico dovrebbero portare alla formazione di distinti sistemi di fratture e faglie secondarie nelle damage zones associate alle DGPV, che possono essere osservate alla scala dell'affioramento, o nelle microstrutture delle slip zones. L'individuazione dei meccanismi di deformazione e la discriminazione tra strutture associate a DGSDs o faglie normali potrebbe fornire notevoli miglioramenti negli studi di rischio geologico. Per raggiungere questi obiettivi, ho studiato quattro DGPV situate al footwall di faglie normali attive sismogeniche e tre faglie normali che bordano bacini intramontani in Appennino centrale. Per prima cosa ho studiato la distribuzione delle fratture associate alle scarpate delle DGPV e le microstrutture delle slip zones associate. In seguito, ho eseguito delle Crystallographic Texture Analyses (CTA) su slip zones levigate in rocce carbonatiche sia naturali che sperimentali per identificare gli le Orientazioni Cristallografiche Preferenziali degli aggregati microcristallini e interpretare i meccanismi di deformazione attivi durante lo scivolamento. In base agli studi condotti, concludo che la maggior parte delle DGPV in Appennino centrale riutilizza faglie minori o fratture preesistenti situate al footwall di grandi faglie normali sismogenetiche e che nessun indicatore microstrutturale è in grado di distinguere in modo univoco tra DGPV e faglie normali. Infatti, le slip zones associate sia a NF che a DGPV in rocce carbonatiche sono prodotte dagli stessi meccanismi deformativi.
Active Normal Faulting (NF) affects the carbonate rocks of the Italian central Apennines since Late Pliocene causing destructive earthquakes and, together with regional uplift, controlling the development of Deep-Seated Gravitational Slope Deformations (DGSDs). The latter are often located in the footwall of active normal faults. The principal slip surfaces and associated slip zones of DGSD and NF exhume from different depths (100-500 m for DGSDs, 1-3 km for NFs), and are formed and active over a different range of temperatures (< 30 °C for DGSDs vs. 0-100 °C for NFs), pressures (< 15 MPa for DGSDs, 0-80 MPa for NFs) and slip rates (usually < 10-3 m/s for DGSDs, up to ~ 1 m/s for NFs). Such large differences in loading conditions should result in the formation of distinctive secondary fault/fracture networks in the damage zones that host the DGSDs, possibly recognizable at the outcrop scale, or in the slip zones microstructures. The individuation of the deformation mechanisms and the discrimination between DGSDs and NFs structures could bring outstanding improvements in geological hazard studies. To achieve these goals, I investigated four DGSDs located in the footwall of active seismogenic NFs and three normal faults bordering large and small depressions in the central Apennines. I investigated the fracture distribution around DGSDs’ and NFs scarps and the microstructures of the associated slip zones. Then, I performed Crystallographic Texture Analyses (CTA) on natural and experimental slip zones in carbonate rocks to identify the Crystallographic Preferred Orientations (CPOs) of microcrystalline aggregates and interpret the deformation mechanisms active during slip. Based on these studies, I conclude that most DGSDs in the central Apennines re-use pre-existing minor faults or shear fractures located in the footwall of large normal seismogenic faults and that no microstructural indicators can allow to uniquely distinguish between DGSDs and normal faults. Indeed, slip zones associated with both NFs and DGSDs in carbonate rocks are produced by similar deformation mechanisms.

Durante il Permiano Inferiore, l’evoluzione post-Varisica dell’attuale regione Alpina è stata caratterizzata da una importante estensione crostale combinata con intensa attività magmatica, che ha favorito lo sviluppo di bacini estensionali intra-continentali con deposizione di sedimenti vulcanoclastici (e.g. Bacino Orobico). Nel settore centrale delle Alpi Meridionali, l’apertura di questi bacini era controllata da complessi sistemi di faglia, attivi contemporaneamente con l’intrusione di plutoni e l’attività vulcanica in superficie. Il seguente progetto di dottorato si focalizza sullo studio di queste caratteristiche, con l’intento di approfondire i processi geologici attivi durante il Permiano. Diverse faglie di età Permiana sono state indagate nel Bacino Orobico, con particolare enfasi sul riconoscimento dei loro tratti originali, poiché esse sono eccezionalmente sfuggite alla deformazione Alpina. Nel passato, l’architettura dei bacini Permiani era stata descritta con strutture a horst-graben, formatesi in risposta ad una tettonica transtensiva controllata da una zona di taglio che ha portato alla trasformazione da Pangea B a Pangea A. Tuttavia, studi più recenti hanno indicato un diverso setting di faglie che hanno controllato l’apertura dei bacini Permiani: si tratta di una combinazione di faglie normali a basso e alto angolo. Le faglie normali a basso angolo identificate lungo il Bacino Orobico rappresentano il miglior luogo in cui osservare l’interazione tra attività tettonica e magmatismo, poiché i loro nuclei di faglia sono caratterizzati da cataclasiti sigillate da livelli di tormaliniti. Queste ultime testimoniano la circolazione di fluidi arricchiti in boro e incanalati lungo importanti zone di faglia correlate all’apertura del Bacino Orobico. Simili brecce a tormalina affiorano anche in Val Trompia (BS): molti autori hanno suggerito che le tormaliniti delle Alpi Orobie, quelle della Val Trompia unitamente alla mineralizzazione di uranio del distretto di Novazza-Val Vedello potrebbero essere geneticamente correlate. Esse potrebbero essere correlate ad un sistema idrotermale di alta temperatura su ampia scala, coevo con l’attività tettono-magmatica del Permiano Inferiore che è responsabile anche della messa in posto di svariati depositi di minerali metalliferi nelle Alpi Meridionali. Tuttavia, la genesi delle tormaliniti non è mai stata dettagliatamente caratterizzata e la loro connessione con i giacimenti di U finora non è mai stata investigata. Le faglie tormalinizzate sono state riconosciute in molte località del settore centrale delle Alpi Meridionali quando ancora non era nota l’importanza delle faglie normali a basso angolo. In questa tesi di dottorato, vengono caratterizzate tutte le aree con i ritrovamenti di tormaliniti, ricercando la causa dell’idrotermalismo regionale nel contesto di estensione durante il Permiano Inferiore. Inoltre, per via del possibile link con i giacimenti di uranio, lo studio dei borosilicati viene proposto come strumento per meglio caratterizzare la genesi delle mineralizzazioni. Nuove osservazioni di terreno su tormaliniti sono combinate con lo studio della geochimica dei minerali e della roccia totale, insieme alla geocronologia, a studi microstrutturali e analisi isotopiche del B, con lo scopo finale di definire l’origine di questi fluidi arricchiti in boro. I risultati ottenuti da questa ricerca dimostrano che le tormaliniti e il magmatismo Permiano sono in stretta correlazione temporale e genetica. Inoltre, i dati geochimici sugli elementi in tracce forniscono maggiori indizi su una diretta connessione tra tormaliniti e la mineralizzazione a U dell’area di Novazza-Val Vedello. Tutti questi dati, per concludere, sono discussi nel contesto di interazione di processi tettonici, magmatici e di formazione di giacimenti che hanno interessato l’attuale settore centrale delle Alpi Meridionali durante il Permiano Inferiore.
During the Early Permian, the post-Variscan evolution of the present-day Alpine region was characterized by crustal extension combined with strong magmatic activity at different crustal levels, which finally led to the development of intracontinental extensional basins filled with volcanoclastic sediments (e. g. the Orobic Basin, N Italy). In the central Southern Alps (cSA), the opening of these basins was controlled by complex fault system that were active at the same time of plutons intrusion and volcanic activity at the surface. Relationships among magmatism, tectonics and hydrothermal activity related to the formation of ore deposits in the Early Permian so far have been only briefly addressed. This Ph.D. research project focuses on the investigations of the above described features, trying to consider the geological processes active in the Early Permian in an integrated scenario. Several Early Permian faults of the Orobic Basin have been investigated with special emphasis on the recognition of their original features, as they have exceptionally escaped most of the Alpine deformation. In the past, the architecture of Permian basins was described as horst-and-graben structures, formed in response to wrench tectonics developed during the activity of a megashear zone that led to the Pangea B to Pangea A transformation after the collapse of the Variscan orogen. However, thanks recent studies, a different fault architecture has been suggested to had controlled the opening of the Permian basins: a combination of Low-Angle Normal faults and High-Angle Normal Faults. The identified LANFs of the Orobic Basin represent the best site to study the interplay among tectonics and magmatism, as they are characterized by cataclastic bands sealed with cm to dm thick layers of dark, aphanitic tourmalinites. These latter are proof of fluids circulation channelled along higher permeability fault zones related to opening of the Orobic Basin. Such tourmaline breccias also crop out in the Trompia Valley (BS): several authors suggested that tourmalinites from Orobic Alps, tourmalinites from Trompia Valley together with uranium mineralization of Novazza - Vedello Valley are genetically linked. They are seen as products of a large-scale high-temperature hydrothermal system coeval with the Early Permian plutonic-volcanic activity and tectonism, which was also responsible for the emplacement of various types of magmatic-hydrothermal ore deposits in the Southern Alps (Sn-W, U-Mo-Zn, Fe carbonates, sulphides, quartz). However, their genesis has never been fully characterized and the connection between tourmalinites and U ore bodies has also not been deeply investigated so far. The tourmalinized faults were first noted in various sites of the cSA during the 90’s, when the tectonic importance of LANFs was not yet recognized. In this thesis, all the occurrences of tourmalinites are characterized, looking for the cause of the regional hydrothermalism in the context of intracontinental extension during the Early Permian. Furthermore, due to the likely connection with U ore deposits, the borosilicate study is proposed as tool for better understanding the genesis of the mineralizations. New field based structural analysis are combined with mineral and whole-rock geochemistry, geochronology, microstructural studies and boron- isotopic analysis of tourmalinites from different sectors of the study area, in order to evaluate the origin of these fluids. Results coming out from this study demonstrate, together with B isotope ratios, a temporal and genetical relationship between tourmalinites and Early Permian magmatism in the cSA. Furthermore, the geochemical data on trace elements provide more clues on a direct connection between tourmalinites and the U-mineralization. All these results are finally discussed in the frame of the interplay between tectonic, magmatic and ore generation processes that interested the present day cSA area in the Early Permian

L’elaborato presentato in questa tesi si pone come scopo la dimostrazione dell’equivalenza di due metodi diversi per la rappresentazione del campo di spostamento generato in un mezzo omogeneo da una dislocazione di bordo obliqua. Tramite il teorema di rappresentazione si cercherà di trovare un’espressione per il campo di spostamento prodotto da una dislocazione di bordo verticale, ed in seguito, attraverso un cambio di sistema di riferimento, si renderanno tali espressioni adatte alla descrizione dello spostamento indotto da una dislocazione di bordo obliqua. Si vedrà dai risultati finali che tale metodo è equivalente a considerare la dislocazione obliqua come composizione di due contributi provenienti da dislocazioni tensili e di bordo verticali.

Several different notions of group knowledge have been extensively studied in the epistemic and doxastic logic literature, including common knowledge, general knowledge (everybody-knows) and distributed knowledge. In this paper we study a natural notion of group knowledge between general and distributed knowledge: somebody-knows. While something is general knowledge if and only if it is known by everyone, this notion holds if and only if it is known by someone. This is stronger than distributed knowledge, which is the knowledge that follows from the total knowledge in the group. We introduce a modality for somebody-knows in the style of standard group knowledge modalities, and study its properties. Unlike the other mentioned group knowledge modalities, somebody-knows is not a normal modality; in particular it lacks the conjunctive closure property. We provide an equivalent neighbourhood semantics for the language with a single somebody-knows modality, together with a completeness result: the somebody-knows modalities are completely characterised by the modal logic EMN extended with a particular weak conjunctive closure axiom. We also show that the satisfiability problem for this logic is PSPACE-complete. The neighbourhood semantics and the completeness and complexity results also carry over to logics for so-called local reasoning (Fagin et al. 1995) with bounded ``frames of mind'', correcting an existing completeness result in the literature (Allen 2005).