Academic literature on the topic 'Andrea Bolgi'

‘Deur ’n waaier wat die bolig…’: a poem on the marital relationship in Antjie Krog’s Lady Anne This essay examines one of the poems from Antjie Krog’s seventh volume of poetry Lady Anne. The poem, “Deur ’n waaier wat die bolig ... ", focuses on the marital relationship between Andrew Barnard and Lady Anne Barnard. The poem is read within the context of the volume as a whole in order to delineate the particular aspects of the marital relationship pertaining to the Barnards.

Text kanonickej vizitácie sleduje farnosti Užhorod (Ужгород), Vojnatina, Onokovce (Оноківці), Senné, Pavlovce nad Uhom, Ratovce (Ратівці), Jovra (Ёр, dnes Сторожниця) a Ruská.V Užhorode bol chrám zasvätený svätému Jurajovi, ktorý sa nachádzal na soľnej ulici. Vo vnútri chrámu boli umiestnené tri väčšie a dva menšie oltáre. Väčšie oltáre boli zasvätené svätému Ladislavovi, sv. Štefanovi, sv. Jurajovi a sv. Panne Márii. Menšie oltáre boli zasvätené sv. Alžbete, sv. Kataríne a sv. Jánovi Nepomuckému so svätou Rozáliou a Kristom v uprostred.Farnosť Jovra mala farský chrám zasvätený Panne Márii Kráľovnej. Chrám bol murovaný a mal tri oltáre. Prvý bol zasvätený Panne Márii, menšie boli zasvätené sv. Barbore a sv. Šebastiánovi. V Jovre vyučoval učiteľ Michal Kertés, ktorý bol platený v naturáliách a jedným florénom.Farnosť Ratovce mala murovaný chrám v hroznom stave. Chrám sa rekonštruoval v roku 1734 a oltár bol bez obrazu či patrocínia. Správcom farnosti bol Ján Enickej jeho rekatolizačná činnosť bola zameraná na modlenie litánii s umiestnení obyvateľmi v ich jazyk.Farnosť Ruská sa nachádzala v nábožensky zmiešanom regióne. Chrám bol murovaný z tehál nachádzali sa v ňom dva oltáre. Tretí oltár sa začal vyrábať, mal byť zasvätený sv. Krížu. Farnosť spravoval Andrej Moštenský, ktorý sa modlí s miestnymi v ich jazyku modlitby ako Otče náš, ruženec, krédo alebo litánie.Vo farnosti Pavlovce nad Uhom stál murovaný chrám s jedným oltárom. Oltár nemal patrocínium, preto nemôž chrám v minuloti používali kalvíni. Správcom miestnej farnosti bol Mikuláš Berekovič.Farnosť Senné spravoval Ján Ziffian. Miestny chrám bol tehelný a nachádzali sa v ňom tri oltáre. Hlavný bol s titulom Nanebovzatia Panny Márie. Na menšom oltári boli na okrajoch vyobrazenia evanjelistov a v strede sa nachádzali obraz sv. Panny Márie, sv. Juraja a Baránka Božieho. Ako tretí oltár bol zasvätený sv. Jurajovi. Titul chrámu bol sviatok Navštívenia Panny Márie.Onokovská farnosť sa nachádzala severnej od Užhorodu. Chrám v Onokovciach bol drevený, zasvätený Nanebovzatiu Panny Márie. Patrocínium chrámu bolo totožné s titulom chrámu, ďalšie obrazy sa v kostole nenašli. Farnosť spravoval Sebastián Kašaj, ktorý mal 40 rokov. V jeho okolí boli hlavne obyvatelia gréckeho rítu.Najšpecifiskejšou farnosťou bola Vojnatina. Farnosť bola misijným územím, kde pôsobil Ján Patkovič. Medzi Užhrorodom a Michalovcami, bolo veľké množstvo rozbitých alebo zdevastovaných chrámov. Ako prvý bol obnovených chrám vo Vojnatine. Chrám bol tehelný, vo vnútri sa nachádzal len jeden oltár, ktorý bol zasvätený sv. Krížu a bol presunutý z Užhorodu.The canonical visitation focused on parishes Uzhgorod (Ужгород), Vojnatina, Onokovce (Оноківці), Senné, Pavlovce nad Uhom, Ratovce (Ратівці), Jovra (Ёр, today Сторожниця), and Ruská.In Uzhgorod, there was a temple dedicated to Saint George, which was situated on the salt street and inside were three bigger and two smaller altars. The bigger altars were dedicated to Saint Ladislaus and Saint Stephen, Saint George, and Saint Mary the Virgin, while the smaller altars were dedicated to Saint Elisabeth and Saint Catherine, Saint John of Nepomuk with Saint Rosalie, and Christ in the middle.The parish Jovra had a parish temple dedicated to Virgin Mary Queen. The local temple was from brick and had three altars. The first one was dedicated to Virgin Mary, the smaller ones were dedicated to Saint Barbara and Saint Sebastian. In Jovra, there was a teacher named Michal Kertés, who was paid in kind and with one florin.The parish Ratovce had a brick temple in a horrible condition. The temple was being under reconstruction in the year 1734 and there was an altar without a picture or a patron. The administer of the parish was John Enickei, his re-Catholic activity was focused on praying litany with the locals in their language.The parish Ruská was located on a confessionally mixed territory. The temple was made from brick and there were two altars. The third one was being produced, it should have been dedicated to Holy Cross. The parish was administered by Andrej Moštenský, who prayed prayers such as Our Father, Hail Mary, I believe in God, or Litany with the locals in their language.In the parish Pavlovce nad Uhom, there was a brick temple with one altar. The altar did not have a patrocinium since the temple had been used by the Calvinists. The administer of the local parish was Nicolas Berekovič.The parish Senné was administered by John Zaffian. The local temple was made from brick and inside there were three altars. The main was with the title of Assumption of Virgin Mary. The smaller altar had depictions of Evangelists in corners, and in the middle, there was a picture of Virgin Mary, Saint George, and Lamb of God. The third altar depicted John the Baptist. The title of the temple was Visitation of the Virgin Mary’s holiday.Onokov’s parish was located north of Uzhgorod. The temple in Onokovce was made from wood and dedicated to the Assumption of Virgin Mary. The title of the temple was depicted on an altar, other altars or pictures were not found in the church. The parish was administered by Sebastian Kašaj, who was 40 years old. In his surroundings, there were mainly presbyters orientated to Greek ceremony.The most specific parish was Vojnatina. The parish was a mission village where John Patkovič worked. Between Uzhgorod and Michalovce, there was a big amount of broken or devastated temples. As the first one, the temple in Vojnatina was renewed. The temple was from brick and inside there was one altar with the title of Holy Cross brought from Uzhgorod.

The following essay describes the efforts of its authors to encourage the creation of concert melodramas by German composers to Czech texts. This effort became the subject of the project “Czech composers set German texts to music, and German composers set Czech texts to music”. The authors are aware of the historical context that causes the minimal existence of German melodramas on Czech texts and suggest, with their current project, a way to change this situation. This path has always been accompanied by the willingness of the Czech and German sides to communicate about common cultural intentions, so the project outcome is positive. The following text also provides a research-based reflection on the project. Among the authors are Michaela Augustinová, Michael Emanuel Bauer, Holmer Becker, Frédéric Bolli, Jiří Bezděk, Kamillo Andreas Horn, Robert Schumann, Bedřich Smetana, Pavel Trojan.

La tesi si propone di indagare la produzione in bronzo a Napoli, in rapporto alla scultura di grande formato, in un arco cronologico che va dagli anni novanta del Cinquecento fino agli anni settanta del Seicento. Lo studio mira a dimostrare come nella capitale del Viceregno, a cavallo tra i due secoli, si assista alla nascita e sviluppo di una tradizione fusoria locale al pari di altri centri dell'industria del bronzo della Penisola come Firenze, Milano, Roma e il Veneto. Il primo capitolo circoscrive i ''contesti del bronzo'' a Napoli, nello specifico l'Arsenale e le corporazioni dedite alla lavorazione dei metalli. La macchina della committenza, oggetto del secondo capitolo, funge da osservatorio privilegiato per misurare il mutamento del gusto condizionato dai dettami tridentini. Gli Ordini degli Oratoriani, dei Gesuiti e dei Teatini furono i principali interpreti delle istanze postconciliari e veicolo per l'arrivo nel Viceregno di artisti e architetti provenienti da Roma. La seconda parte del lavoro intende tracciare una storia della scultura in bronzo napoletana, che tenga conto della collaborazione con i fusores quali co-autori delle opere in metallo. Il terzo capitolo si apre con Michelangelo Naccherino (1550-1622), la cui attività viene riletta alla luce di una nuova documentazione e di un possibile viaggio a Roma. L'analisi dell'attività di comprimari come Andrea Bolgi (1605-1656), Christophe Cochet (1606-1634), Camillo Mariani (1567-1611), Tommaso Montani (doc. 1593-1622), Cristoforo (doc. 1583-1622) e Giovan Domenico Monterosso (doc. 1603-1630) contribuisce a tracciare un quadro più articolato. L'avvio verso il barocco (1635-1669), il quarto e ultimo capitolo della tesi, è incentrato sulla decorazione del Tesoro di San Gennaro, dalla serie bronzea dei Santi Protettori di Giuliano Finelli (1601-1653) alla travagliata gestazione della Cancellata di ottone di Cosimo Fanzago (1591-1678). In parallelo, il caso del convento dei Santi Apostoli offre l'occasione per fare un bilancio sull'arrivo e diffusione a Napoli di modelli romani attraverso il legame con la Casa madre di Sant'Andrea della Valle. La tesi è corredata da un Repertorio degli scultori e fonditori attivi a Napoli dal 1596 al 1669, in cui sono raccolte le notizie edite e inedite su questi artefici, e da un apparato illustrativo, in gran parte inedito, condotto attraverso un'apposita campagna fotografica.

I løpet av to tiår er betegnelser som løsgjenger, hjemløs og uteligger erstattet av begrepet bostedsløs i forskning, offentlige dokumenter og til dels i mer uformelle sammenhenger. Begrepet bostedsløs markerer at problemet dreier seg om fravær av bolig, selv om andre merkelapper for sosiale avvik, som historisk har fulgt denne gruppa, fremdeles henger ved. Begrepsendringen, sammen med en sosial vending i boligpolitikken fra generell til sosial boligpolitikk, bidro til at bostedsløse har fått, eller har nærmet seg, en posisjon som «verdige trengende», de som moralsk sett har rett til hjelp. I løpet av denne perioden ble en nye gruppe, betegnet som fattige tilreisende og «rumenske tiggere», synlige i gatene. Denne gruppa fattige tilreisende lever som bostedsløse, men de er ikke regnet som del av populasjonen av bostedsløse her i landet. Kapittelet undersøker om og eventuelt hvordan massemediene representert ved riks- og regionavisene er med på å forme ideen om våre egne bostedsløse som verdige trengende versus ideen om fattige tilreisende, som «de andre» utenforstående. Pressa er i hovedsak positiv eller nøytral i dekningen av bostedsløshet og tigging, men gjennom innrammingen (framing) bidrar avisene til å forme og opprettholde dikotomien mellom «våre bostedsløse» og «de andre».

Dette er en rapport som bygger på en sosiologisk studie av pårørende og brukeres oppfatninger i tilknytning til en fremtidig innføring av velferdsteknologi i bolig for unge mennesker med nedsatt funksjonsevne. Hovedhensikten med studien er å dokumentere og diskutere muligheter og begrensninger ved velferdsteknologisk understøttelse i bolig slik den enkelte bruker/pårørende oppfatter dette. Målgruppen for studien er unge voksne (18-29 år) med nedsatt funksjonsevne som enten bor i egen bolig eller er på vei til egen bolig. Dette er en gruppe unge mennesker som har vært og fremdeles er lite synlig i debatten rundt innføring av velferdsteknologi som i all hovedsak har vært rettet mot eldre og/eller kronisk syke. Min analyse fokuseres rundt fem hovedtema: 1) kunnskaps- og kompetanseforutsetninger, 2) teknologiske utfordringer, 3) ny teknologi og det menneskelige aspektet, 4) fordeler og ulemper med moderne teknologi og 5) de blandede erfaringene med Nav. Et overordnet spørsmål i rapporten er hvordan velferdsteknologi kan bidra til inkludering for unge mennesker med funksjonsnedsettelser. Det ble anvendt en kvalitativ metode i studiet med bruk av semi-strukturerte intervjuer. Utvalget av informanter i målgruppen ble strategisk valgt i samsvar med prosjektets forskningsspørsmål. Dette omfattet unge voksne brukere (18-29 år) med nedsatt kognitiv og/eller fysisk funksjon samt pårørende til brukere i denne aldersgruppen. Et annet kriterium var at brukerne enten bodde i egen bolig eller var på vei til egen bolig de nærmeste årene. Totalt 13 informanter deltok, herav 5 brukere og 8 pårørende. 3 av de 5 brukerne som deltok i undersøkelsen bodde i egen bolig. Av det totale antallet brukere som var representert i undersøkelsen bodde 5 av brukere i egen bolig. Intervjuene ble gjennomført i fem kommuner i Rogaland høsten 2013 og vår 2014. Hvert intervju ble tatt opp på bånd og transkribert. Informantene ble rekruttert via to ulike interesseorganisasjoner. Funn Et hovedfunn viser at det er et stort behov for informasjon og kunnskap om hva velferdsteknologi omfatter og hva som er forskjellen på velferdsteknologi og mer tradisjonelle hjelpemidler. Samtidig indikerer funn at noen av brukerne og flere av de pårørende har kunnskap og kompetanse i bruk av smarttelefoner, pc, nettbrett etc. Dette er kunnskap som kan videreutvikles til bruk av ulike typer mer spesialtilpassede kommunikasjonsløsninger. Manglende tilgjengelig informasjon kan bidra til at det skapes ambivalente holdninger til ny teknologi. Dette er knyttet til oppfatninger om overvåkning og kontroll. En utfordring som kommer til uttrykk blant pårørende informantene i tilknytning til velferdsteknologi, er situasjoner hvor pårørende/bruker mangler digital kompetanse. Pårørende uttrykker i den sammenheng bekymring for ekskludering av en gruppe brukere som ikke får tilgang til moderne teknologi fordi det ikke søkes om dette. Resultatet kan bli at det ikke søkes om velferdsteknologiske løsninger fordi pårørende/sosiale nettverk ikke selv har kompetanse eller ikke bryr seg om å erverve denne kompetansen. Brukere som er avhengig av pårørende/sosiale nettverk for å håndtere teknologien kan bli særlig sårbare i denne sammenhengen. Et viktig funn som kommer frem her er at det må opprettes en type support gjennom Nav. Denne type support må være tilgjengelig i situasjoner hvor teknologien ikke fungerer som den skal eller ved andre behov for assistanse. Funn peker og på behovet for å sikre opplæring av kommunalt ansatte som mangler grunnleggende kompetanse om velferdsteknologi. Dette er i samsvar med flere fagrapporter på feltet. Et sentralt funn i undersøkelsen omfatter frykten for at velferdsteknologi skal erstatte menneskelig kontakt. Dette er i samsvar med «motstanderne» i debatten rundt innføring av moderne teknologi. Flere av informantene uttrykte og stor skepsis til ulike type overvåkningsutstyr av tjenestemottaker. Møtet med Nav/hjelpemidler viser at mange av mine informanter har svært blandede erfaringer i forhold til informasjon om moderne velferdsteknologiske løsninger (smarthusløsninger) samt få innvilget søknader til mer tradisjonelle hjelpemidler. Ingen av informantene har på noe tidspunkt fått tilbud om smarthusløsninger i bolig. Dette kan skyldes manglende kompetanse og kunnskap om velferdsteknologiske løsninger fra kommunens side samt representere en flaskehals i forhold til implementering av velferdsteknologi. En annen grunn kan være lav innkjøpskompetanse og svak økonomi. Bruk av ulike moderne teknologiske løsninger kan bidra til at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan få en større grad av selvstendighet og kunne delta på flere av livets områder. En viktig forutsetning i denne sammenheng omfatter tilrettelegging og opplæring av funksjonshemmede, pårørende og sosiale nettverk samt aktører som har ansvar for tilrettelegging.